Psykologibølgen

Møt de som går gjennom ild og vann for å bli psykolog.

Da opptaket til profesjonsstudiene i psykologi i Trondheim og Oslo ble gjort i høst, var det over 1500 søkere som ikke kom inn. De siste årene har snittet steget jevnt og trutt til over 66 poeng på det meste. De fleste må bukke under for sekserpresset. I Bergen og Tromsø gjøres opptaket fortsatt ved å plukke de beste studentene fra årsstudiet i psykologi.

Men det er ikke noe lettere der. 852 unge søkte seg til årsstudiet i Bergen. Profesjonsstudiet har 41 plasser hvert halvår.

Hvorfor denne psykologibølgen? Jo – studenter søker seg dit det er suksess å hente. Oljebransjen sliter. Mediebransjen sliter. Men psykologi-bransjen går så det synger: Dobbelt så mange går til psykolog nå sammenlignet med for ti år siden.

Hør dokumentaren | Podkast

 

– Jeg brukte fem år på årsstudiet i psykologi. Jeg har på en måte en mastergrad i årsstudiet.

 
– Jørgen Flor (28)

 
 


Hanna, Andrea og Hedvig har nettopp begynt på profesjonsstudiet i psykologi etter å ha tatt opp videregåendefag og sanket alderspoeng. (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)

Ferdig med sekspresset

Hanna, Hedvig og Andrea danket ut over 1500 andre som søkte seg til profesjonsstudiet i psykologi.

– Har dere fått praksisplass?

– Ja, jeg skal på psykoseavdelingen.

– Å, så spennende!

– Ja, jeg vet, jeg er kjempefornøyd.

Tre heldige jenter sitter i NTNU-kantina. De skal få tilbringe yrkeslivene sine med å hjelpe folk med sinneproblemer, traumer, depresjoner. De skal få oss på beina når vi er utbrente og hjelpe oss å sortere når alt er kaos og ingenting funker. Og de gleder seg.

– Jeg skal på krise- og korttidsavdelingen.

– Men det jo bra det også da. Jeg syntes det var så mye spennende på den praksislista.

Må åpne seg opp for hverandre

Andrea, Hanna og Hedvig (alle 22) er framtidas psykologer. Om seks år er de klare for å sette fram kleeenexboksen og få deg til å fortelle om problemene dine.

Det kommer antageligvis til å være nok å ta av. Oljen kan ta slutt, men det vil alltid finnes psykiske problemer. Jentene gjør seg noen tanker om hvorfor så mange flere går til psykolog nå enn før.

– Jeg tenker at det er bra. Alle har jo godt av å ha noen å prate med. Man trenger ikke å ha angstproblemer for å ha nytte av det, sier Hedvig Christoffersen (22).

– Også er det nok mer akseptert å gå til psykolog nå enn før, sier Hanna Røed Skårderud (22).

– Det er et varmt miljø med overraskende lite «flink pike»-stemning, sier Hanna (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)
– Det er et varmt miljø med overraskende lite «flink pike»-stemning, sier Hanna (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)
En følsom gjeng

– Jeg var veldig nysgjerrig på å se ansiktene på de andre som hadde kommet inn, sier Andrea Gustavsen (22), er vi liksom en særegen gruppe?

– Men det virker som det er veldig mange forskjellige folk, sier Hedvig Christoffersen.

– Det er et varmt miljø med overraskende lite «flink pike»-stemning, sier Hanna. Vi vet jo at vi er nødt til å åpne oss for hverandre i løpet av studiet.

De kommer nettopp fra en gruppeforelesning der de har delt livshistoriene sine med hverandre to og to. Så har de gjenfortalt hverandres historier til gruppa.

– Jeg tror det er for at vi skal erfare hvordan andre oppfatter vår historie, at det alltid vil oppfattes litt annerledes enn vi har opplevd det selv. Slik vil jo vi sitte med pasienter en gang i framtiden, sier Andrea.

Litt stas på byen

Jentene hevder hardnakket at det ikke var statusen som drev dem til å søke psykologistudiet.

– Helt ærlig var det aldri en faktor for meg, sier Hedvig. Men jeg merker jo ute på byen og sånn at folk bli imponert. Å, kom du inn der, liksom.

– Men det er jo noe annet å si at jeg går på profesjonsstudiet i psykologi enn å si at jeg tar opp fag, sier Andrea. Det er litt deilig.

At de er en del av en bølge som ønsker å studere psykologi, er de fullt klar over.

– Jeg vil jo gjerne tenke at det er et selvstendig valg, men det er det kanskje ikke, sier Hanna.

På den andre siden av 6er-presset

Alle tre måtte ta opp fag for å komme inn. Hanna og Hedvig har fulgt hverandre fra Sonans. Hanna tok noen få realfag, mens Hedvig tok hele 16 eksamener på et år.

– Jeg hadde ikke særlig mye sosialt liv det året. Litt i sommerferie og til jul, men ellers satt jeg bare og leste. Og det er jo ikke for å lære man sitter der og pugger. Det var bare for å få de 6’erne.

Ingen av dem savner tiden på Sonans, der det var konkurranse om karakterene, om å sitte lengst, om å komme inn på medisin og psykologi og jus.

– Man kan jo ikke tenke at alle rundt er konkurrenter, så jeg pleide å tenke at det var oss mot Samordna opptak, sier Hedvig.

De andre ler.

– Også er det jo så dyrt å ta opp fag, sier Andrea. Jeg følte ikke at det var noe ønsket, det jeg holdt på med. Det er veldig godt å være inne i varmen nå altså.

De andre nikker.

– Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så overveldende å komme inn som det var, sier Hedvig.

Skrek og gråt

Hedvig var på Norgestur og satt i bilen da hun gikk hun på samordna opptaks sider for å sjekke om hun hadde kommet inn. Det var egentlig litt tidlig, hun sjekket likevel. Og der stod det: Du er tilbudt plass ved profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU i Trondheim.

– Jeg skrek så venninnen mi holdt på å kjøre av veien. Så bare gråt og gråt jeg hele veien til Kristiansund.

Drømmen om å bli psykolog var ikke lenger bare et hårete mål.

– Etterpå spratt vi sjampanjen på campingplassen og feira.

Anne Dorte Lunås

Dokumentarist og fotograf Anne Dorte Lunås

Hanna Røed Skårderud vil gjøre en forskjell  (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)
Hanna Røed Skårderud vil gjøre en forskjell (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)
Hanna Røed Skårderud

Hvorfor hun ville bli psykolog: Jeg har inntrykk av at det er et meningsfylt yrke. Jeg er nok inspirert av at faren min er veldig glad i sin jobb som psykiater. Og da jeg tok årsstudiet i psykolog ble jeg hekta på faget. Alternativet mitt var å bli lektor.

Om å jobbe som psykolog: Noen ganger tenker jeg at det hadde vært godt å slippe de verste, mest traumatiske sakene som psykolog, heller hjelpe en jente med litt dårlig selvtillit, sånne ting man kan legge fra seg når man går hjem og ha et fint liv selv. Men så tenker jeg at, nei, jeg vil lære meg noe som er vanskelig, hjelpe noen som sliter skikkelig – selv om det betyr at jeg får det tøffere selv.


Andrea Gustavsen hadde ingen alternativer (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)
Andrea Gustavsen hadde ingen alternativer (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)
Andrea Gustavsen

Hvorfor hun ville bli psykolog: Jeg synes det virker flott å kunne hjelpe mennesker med problemene deres slik at de kan få en bedre hverdag. Jeg hadde ikke gitt opp psykologistudiet om jeg ikke hadde kommet inn i år. Det er bare psykolog jeg vil bli!

Om studiet: Her på NTNU starter vi med den kliniske delen av studiet allerede i første semester, og lærerne våre har sagt at det er for at man skal vite hva det innebærer å være psykolog helt fra starten. Vi ser på video av terapitimer og får utover i studiet prøve oss som psykologer selv, tett fulgt av en veileder.


Hedvig hadde "bare" litt over middels karakterer etter videregående og måtte ta opp 16 fag for å komme inn på profesjonstudiet.  (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)
Hedvig hadde «bare» litt over middels karakterer etter videregående og måtte ta opp 16 fag for å komme inn på profesjonstudiet. (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)
Hedvig Christoffersen

Hvorfor hun ville bli psykolog: Jeg har alltid syntes det har vært interessant med mennesket, hvordan vi oppfører oss og hvorfor vi gjør som vi gjør. Selv om psykologien ikke inneholder klare svar på dette, er det mye kunnskap om mennesket vi kan tilegne oss – som jeg tror er viktig i et velfungerende samfunn. Jeg har en venninne som har vært dypt nede med spiseforstyrrelser, og jeg har lært så mye av henne. Hun er en jeg virkelig beundrer, det har tatt mye av tiden hennes og hun har hatt veldig mørke dager. Jeg tror det hadde betydning for at jeg ville bli psykolog.

Om studentene: Det virker som det er veldig mange forskjellige folk og lave skuldre, ikke så mye konkurranse. Men vi vet jo ikke hvordan det vil bli før vi nærmer oss eksamen.


Ukjent prest. (Foto: Flickr, Creative Commons)
Ukjent prest. (Foto: Flickr, Creative Commons)

Den nye presten

Mohawk er den nye hockey, Orange is the New Black og psykologen er den nye presten.

«All I want for christmas, is therapy» synger den norsk-amerikanske artisten Kaya Wilkins.

Ole Jacob Madsen er førsteamanuensis i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo. (Foto: Privat)
Ole Jacob Madsen er førsteamanuensis i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo. (Foto: Privat)

Strofen føyer seg pent inn i den store og velkjente konteksten vi kaller det vestlige samfunn. Å gå til psykologen blir mer og mer vanlig, selv om det historisk sett er et relativt nytt fenomen. Enten det heter kognitiv atferdsterapi eller psykoterapi, alt peker henimot at behovet for selvjustering er graverende og tidstypisk.

Men all den tid våre indre liv gradvis brettes ut som en papirspå, er det kanskje verdt å spørre seg hvordan folk taklet problemene sine før i tiden – da psykologiske institusjoner ble kalt «galehus», og kvinner ble diagnostisert med «hysteri».

Professor i kultur- og samfunnspsykologi Ole Jacob Madsen mener at det først og fremst er formen som har endret seg. Han kaller psykologene, coachene og de mentale trenerne for «de nye prestene».

– Jeg tror de fleste kulturer alltid har hatt en figur som hjalp folk med sine problemer, selv om man ikke nødvendigvis tenkte på dem i psykologiske termer. Fra sjamaner og kloke koner innenfor folkemedisin, prester og djevelutdrivere innenfor en mer religiøs forståelse av plagene, til naturmedisinsk eller mer vitenskapelige behandlinger fra healere og kvakksalvere til leger, sier han.

Når Selvet trumfer Gud

Så hva legger man i betegnelsen av psykologen som «den nye presten»? For noen vekkes kanskje assosiasjoner til skriftepraksisen, den ensidige samtalen med presten bak gardinen, der notatblokka er byttet ut med en prestekrage, og sjeselongen et skjørt gitter.

– Kanskje er ikke målet lenger frelse, men helse

– Uttrykket psykologen som «den nye presten» viser til en antatt terapeutisk vending i den vestlige kultur på begynnelsen av 1900-tallet, der «Selvet» er blitt helliggjort og langt på vei erstattet «Gud» sin plass som den fremste referansepunktet i tilværelsen, sier Madsen.

Kanskje er ikke målet lenger frelse, men helse, sier Madsen – kanskje er Guds ord og hinsidighet erstattet med klinisk erfaring. Men presten har fortsatt sin talerstol:

– Vi kan spesielt se det i media, der min yrkesgruppe står høyt i kurs, hvor vi gjerne bedriver moderne former for forkynnelse om hva som er bra og ikke bra for oss, sier han.

Har det blitt trendy å gå til psykolog?

Madsen påpeker likevel at alminneliggjøringen av det å gå til psykolog er et utpreget moderne fenomen. Samfunnet har gjennomgått en profesjonalisering, og oppgaver som tidligere ble løst i lokalsamfunnet – det vil si av slektninger, venner, storfamilien og så videre – er i stor grad overdratt til profesjonelle eksperter, sier Madsen.

UiO-professoren trekker paralleller mellom personlige trenere og terapeuter, som i følge Madsen begge er verktøy i selvoptimaliseringens navn. Han står likevel fast ved at vi er et stykke unna å kunne kalle terapi for mote – i hvert fall i Norge.

Psykologene kan på et vis sammenlignes med den private treneren, de er verktøy i selvoptimaliseringens navn

– I det store og det hele er nok ikke det situasjonen i Norge, hvert fall ikke ennå, og problemet er antagelig fortsatt at det er for lang venteliste for å komme til psykolog for dem som virkelig kunne trengt det, sier han.

Han utelukker imidlertid ikke at terapi kan være trendy i enkelte miljøer.

– Hvis det har blitt «mote» å gå i terapi, tror jeg i så fall det er begrenset til et relativt eksklusivt segment av befolkningen. Type newyorkere – «my therapist», «my shrink» – og tilsvarende ressurssterke folk i vestlige storbyer som har tid og penger til det, sier han.

Med DSM-5 som sin bibel og skinnstolen som sitt podium forkynner psykologen sitt budskap. Her fra tv-serien In Treatment. (Foto: HBO)
Med DSM-5 som sin bibel og skinnstolen som sitt podium forkynner psykologen sitt budskap. Her fra tv-serien In Treatment. (Foto: HBO)
Daniel Guanio

Journalist Daniel Guanio


Jørgen Flor (28) har kjempet hardere enn de fleste for å bli psykolog. (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)
Jørgen Flor (28) har kjempet hardere enn de fleste for å bli psykolog. (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)

Årsstudiet i psykologi fem år på rad

Jørgen Flor (28) har kjempet hardere enn de fleste for å bli psykolog. Han pleier å si at han har mastergrad i årsstudiet etter fem år der han ikke kom seg av flekken. Da han endelig kom inn på profesjonsstudiet var selvtilliten i minus.

-Det var for flaut å møte opp til faddergruppe for det samme studiet for tredje år på rad, så jeg gikk heller hjem. Jeg hadde jo vært der lenger enn fadderne, liksom. Jeg hadde ikke akkurat behov for å bli kjent med Trondheim lenger, heller.

Burde ikke vært lov

Jørgen står i et tomt klasserom på det private gymnaset Sonans. Han er foreleser her, i psykologi. Men nå er det stille. Kvelden har kommet selv til sliterne som tar opp fag. Jørgen kjenner igjen desperasjonen hos noen av dem, de som har meldt seg opp til en drøss med eksamener – der 6 er eneste akseptable karakter.

9 av 10 lykkes. Jørgen er nå foreleser ved Sonans. (Foto:  Anne Dorte Lunås, NRK)
9 av 10 lykkes. Jørgen er nå foreleser ved Sonans. (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)

-Det burde ikke være lov å kaste bort årevis av livet sitt på å komme inn på et studie. Det mener jeg virkelig. Både personlig og samfunnsøkonomisk er det helt tullete.

-Så du burde ikke fått lov til å prøve så mange ganger?

-Nei. Jeg er jo veldig glad for å være psykolog i dag – og elsker faget. Men jeg er helt sikker på at jeg ville vært en engasjert jurist også.

Kampen om A’ene

Jørgen startet med friskt mot første året. Han visste at det var vanskelig å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi, så han gav seg selv et par forsøk på å klare det. Fram til 2011 ble man tatt opp på profesjonsstudiet ut i fra hvor bra man gjorde det på årsstudiet i psykologi. For å komme inn måtte man ha A’er. B var det samme som stryk. Det ble mange B’er på Jørgen.

-Vi hadde avkrysningseksamener. Etterpå fikk vi se på de gule svararkene og jeg husker følelsen av å ha én feil, to feil, tre feil. Jeg var aldri langt unna den poengsummen man måtte ha for å få A, og det var nesten det verste. Hadde jeg fått C’er og D’er og stryk, ville jeg kanskje klart å gi opp.

For Jørgen gav ikke opp, å komme inn ble en besettelse. Fjerde året var det slutt på det gode humøret, det var bare pinlig hele greia. Han satt på forelesning med nesten tusen andre håpefulle, de fleste ukjente fjes. De var ikke lenger bare medstudenter, de var også konkurrenter som kjempet om de samme 68 plassene på profesjonsstudiet. Skulte de ikke litt på hverandre? Jørgen følte seg ubekvem og snek seg hjem for å unngå de andre.

– Jeg var redd for hva de andre ville tenke: Se der går han som aldri kommer inn. Den evige student.

Ingen lykkefølelse

Det gikk ikke fjerde året heller. Venner og familie prøvde å komme med innspill: Kanskje du kan bli psykiatrisk sykepleier i stedet? Men det var ikke det samme. Jørgen ble tverr. Ingen skulle komme mellom ham og psykologidrømmen. Det femte året valgte han å bytte by og meldte seg opp til årsstudiet i Lillehammer, ikke i Trondheim. I Lillehammer var det skrive-eksamen, ikke de grusomme avkrysningseksamenene Jørgen etter hvert hatet. Og der, i den lille byen ved Mjøsa, kunne han også møte opp på faddergruppa uten å bli gjenkjent. Stemningen var en annen – de færreste av studentene i Lillehammer strevde for å komme inn på årsstudiet. Jørgens skuldre var, om ikke lave, så litt lavere enn de hadde vært på NTNU. Etter kort tid var A’ene i boks også. Endelig kunne han ikle seg hettegenseren det stod «profesjonsstudiet i psykologi» på. Den han hadde sett misunnelig på når han møtte noen i gangene. Men det var uten glede.

-Men jeg ble ikke glad. Det skulle liksom bare mangle.

Motivasjonsplakat (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)
Motivasjonsplakat (Foto: Anne Dorte Lunås, NRK)

-Jeg tenkte at jeg måtte jo være den dårligste av alle der, siden jeg hadde strevd lengst med å komme inn. I dag er jeg jo en utadvent og engasjert fyr, men det første året var jeg ganske tilbakeholden.

Psykologien har sine begrensninger

Det harde arbeidet betalte seg likevel. Etter første år på profesjon, fikk Jørgen toppkarakterer. Da kunne han slappe av litt og slutte å føle seg underlegen. I dag er han veldig engasjert i faget – men også kritisk.

-Jeg er jo opptatt av psykologiens slagsider og begrensninger. Etter å ha investert mye i å komme inn og kanskje vært naiv i forhold til hvor stor innflytelse og påvirkning vi psykologer har, ser jeg nå at det er viktig å ikke forvente for mye av psykologifaget. Hvor dyktige er vi på å innse våre begrensninger som psykologer? Jeg hadde tidlig noen møter med psykologer i det private markedet som til slutt endte med en formell klage fra meg. Det var nok da naiviteten brast for alvor.

Anne Dorte Lunås

Dokumentarist og fotograf Anne Dorte Lunås


På melkeruta for å bli psykolog

– Jeg fikk avslag alle stedene jeg søkte. Jeg hadde ikke karakterene til å komme inn i Norge og jeg kom ikke inn i Danmark heller.

Hannah Kollsete snakker på telefon fra Odense, der hun går kandidatstudiet i psykologi. Hun var i slutten av tjueåra da hun fikk lyst til å bli psykolog. Hun tok opp noen fag, fikk seg jobb som miljøarbeider for å få erfaring – men kom fortsatt ikke inn i Norge og Danmark.

Hannah Kollsete hadde ikke sjans til å komme inn i Norge. (Foto: Privat)
Hannah Kollsete hadde ikke sjans til å komme inn i Norge. (Foto: Privat)

– Men jeg kom inn i Ungarn. Det var litt dramatisk å bryte opp fra alt her hjemme og legge ut på en lang utdannelse langt unna, men jeg bestemte meg for å prøve.

Lav status

I Ungarn har ikke psykologer høy status. Foreleserne Hannah hadde, skjønte ikke hvorfor hun gadd å reise helt dit for å studere psykologi – når hun kunne bli lege og faktisk ha litt makt.

-I Norden har psykologi fått veldig status og det er en ettertraktet utdanning. Og det skyldes nok at psykologer er selvstendige her, at de er anerkjente som behandlere uten å være legens lille hjelper. Og at lønna er god, selvfølgelig.

De høye opptakstallene her hjemme gjør at flere og flere studenter søker seg til utlandet. De siste fem årene har det vært en dobling av nordmenn som studerer psykologi i utlandet. Og de fleste ønsker seg inn på kandidatstudiet i Danmark, der Hannah fikk plass etter å først ha tatt en bachelor i Ungarn.

– Men det er ikke en lettere løsning, det må jeg bare understreke, sier Hannah. Det er veldig vanskelig som nordmann å komme inn på kandidatstudiet i Danmark. Jeg føler meg veldig heldig.

Et enda trangere nåløye

For at en student med utenlandsk bachelor skal få plass på det toårige kandidatstudiet i Danmark, må en student med dansk bachelor si fra seg plassen sin. Det som likevel virker forlokkende på mange norske studenter, foruten billig øl og dansk, liberal kultur, er at det ikke bare er karakterene som teller her.

– Jeg la ved et motivasjonsbrev der jeg beskrev bakgrunnen min og grunnene til at jeg vil bli psykolog. Hvorfor jeg kom inn og andre fra Ungarn med like gode karakterer ikke kom inn, vet jeg ikke.

Dobbelt så mange på fem år

– Vi får daglig telefoner bare fra nordmenn som ønsker å studere psykologi i Danmark, sier president i ANSA (organisasjonen for norske studenter i utlandet) Jakob Aure på telefon fra New Zealand.

– Antall telefoner og eposter om psykologistudier i utlandet har i det hele tatt økt betraktelig de siste årene, fortsetter han.

Hannah Kollsete valgte Danmark (Foto: Privat)
Hannah Kollsete valgte Danmark (Foto: Privat)

På nettet finnes det et utall fora der det diskuteres hvordan man kan bli psykolog. Ungarn, England og Danmark er blant landene norske studenter drar til.

– Vi anbefaler studier i Norden hvis det er mulig, eventuelt innenfor EØS, sier Aure.

For Hannah Kollsete er planen å komme tilbake til Norge og jobbe.

– Når jeg er ferdig her i Danmark må jeg ha to års praksis i Norge før jeg kan få autorisasjon. Jeg har hørt at det kan være en langvarig prosess.

Det er statens autorisasjonskontor for helsepersonell som bestemmer hvem som skal få lov til å jobbe som psykolog i Norge. Les mer om den prosessen her.

Hannah er allerede godt i gang med sin egen melkerute, og er fornøyd med det.

– For meg har dette vært veldig riktig. Men folk må huske på at det kan være en lang vei også utenom karakterjaget i Norge.

Anne Dorte Lunås

Dokumentarist og fotograf Anne Dorte Lunås

De flinkeste sammenligner seg med hverandre

Det er mye dårlig selvtillit også blant landets beste studenter, skal vi tro professor i psykologi Leif Edward Ottesen Kennair.

-Kan vi få det så bra at vi faktisk får det dårlig?

– Leif Edward Ottesen Kennair

Professor ved Psykologisk institutt ved NTNU, Leif Ottesen Kennair. (Foto: Nils Heldal / NTNU SVT)
Professor og ved Psykologisk institutt ved NTNU, Leif Ottesen Kennair. (Foto: Nils Heldal / NTNU SVT)

– Studentene søker seg mot det som er vanskelig å komme inn på. Det er status å være en av de som klarer det, sier professor ved Psykologisk institutt på NTNU, Leif Ottesen Kennair.

– Jeg vil jo gjerne ha de beste, jeg. Jeg synes ikke status-søking er den beste motivasjonen for å bli psykolog, men på den annen side får vi jo veldig flinke studenter til vårt fag.

Pappa ringer for å klage på karakterene

En tendens professoren mener ha sett de siste årene er at foreldre er mye mer involvert i barnas studieliv.

– Jeg vil si at det var utenkelig da jeg var student at foreldrene mine ringte til universitetet for å klage på karakterer.

– Er det vanlig i dag?

– Jeg vil ikke si at det er vanlig. Men det skjer. Og det er jo en del av pakka. Foreldrene betaler jo mye mer for barna sine nå, langt opp i studietida. Det er en uselvstendighet blant mange studenter som jeg ikke tror er helt bra. Når man vet man har en betalende foreldreklasse bak seg tar det jo lang tid å bli voksen.

Vi vil bli noe spesielt

Prestasjonsgenerasjonen slår seg gjerne ikke til ro med et «vanlig» yrke. Aller helst skal man, etter endt studietid, sitte på en utdanning som gir deg sikker jobb, høy status, høy lønn og mange muligheter. Medisin, psykologi og jus er profesjonsutdanningene som gir deg alt dette. Psykologen har tydeligvis stigende status. Høyere enn juristens. Og nå puster de også medisinerne i nakken – hvis man skal dømme ut i fra opptakskrav.

I februar skrev Aftenposten, etter å ha gått gjennom tall fra statistisk sentralbyrå, at vi går dobbelt så mye til psykolog nå sammenlignet med for ti år siden. For barn og unge er tallene tredoblet.

Det har blitt stuereint å gå til psykolog. Alle leser jo selvhjelpsbøker likevel. Vi vil alle bli mentalt bedre og sterkere. Vi er ikke glade nok, vi er både deprimerte og redde store deler av tiden.
Leif Ottesen Kennair mener vi på mange måter har det for bra og for trygt.

– Hvis du kjemper for livet har du ikke tid til å sette deg ned og gruble over livet. Idealene og ambisjonene får ikke så mye plass når man må fokusere på å overleve. Det er jo bra å ha nok av alt. Men samtidig er det da man får livsstilsproblemer. Vi mennesker er kanskje ikke laget for å ha det behagelig.

-Usikre, flinke studenter

– Vi mennesker sammenligner oss med de som er litt bedre enn oss selv. Vi streber hele tiden etter å bli litt bedre, nærmere og nærmere perfeksjonen, sier professoren som har spesialisert seg i evolusjonspsykologi.

Og dette gjelder også psykologistudentene, mener Kenniar, selv om de etter hvert blir kjent med sammenligningsprosessene gjennom studiet– og hvor ulykkelige de gjør oss. Studentene på profesjonsstudiet sammenligner seg med hverandre, hvor flinke, omsvermede, veltrente og vellykkede de andre er. Dermed blir mange usikre på seg selv til tross for at de er blant landets skarpeste.

– Jeg skrev forordet til en bok som handlet om å overvinne lav selvfølelse. Da den ble utgitt fikk jeg en kasse med gratiskopier. Det var veldig lett å bli kvitt de bøkene til studenter som kom på kontoret for å gråte.

-Så det er mye dårlig selvfølelse blant landets beste studenter?

– Ja, helt klart.

Anne Dorte Lunås

Dokumentarist og fotograf Anne Dorte Lunås


Hanne Villegas (26) friserer Lacie Goff (23). De to har blitt godt kjent. Hanne sier at de fleste kundene er artige og trivelige, men noen deler litt for mye fra privatlivet. (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)
Hanne Villegas (26) friserer Lacie Goff (23). De to har blitt godt kjent. Hanne sier at de fleste kundene er artige og trivelige, men noen deler litt for mye fra privatlivet. (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)

Nærkontakt og dype samtaler

Kom du ikke inn på psykologi? Fortvil ikke. Det finnes mange andre yrker hvor du kan få folk til å åpne seg. Frisør, for eksempel.

Hvis du skal både farge og klippe håret kan besøket hos frisøren ta mange timer. Frisøren tar på håret ditt og er fysisk nær deg hele tiden, samtidig som du sitter foran et speil og har mulighet til å granske deg selv. Denne kombinasjonen gjør oss i stand til å dele de utroligste ting fra privatlivet.

– Det er ingen grenser for hva folk snakker om hos frisøren. Alt fra jobb, samliv, sex, død, sykdom, samlivsbrudd… Alt. Folk snakker om alt. Det er ganske spennende, men noen ganger kan det være krevende og vanskelig å svare, spesielt om det er noe trist. Når kundene får en følelse av at vi lytter, så kan det komme hva som helst, sier Thea Sandvik (27), frisør på Hairshop city Lade i Trondheim.

Frisørene i sentrum

Thea jobber nå på et kjøpesenter, men før friserte hun i ei lita bygd. Der visste frisørene alt om hvem som var utro, hvem som hadde krangla, hvem som ville skille seg og masse annet sladder.

– Kundene fortalte alt mulig, selv om de ikke nødvendigvis kjente meg. Jeg tror det var fordi de følte at frisørsalongen var trygg, fordi de hadde gått til samme salong i over 30 år, sier Thea, som forklarer at kvinnene sladrer mest, mens menn kan bli flørtete og fysiske.

– For mange er det nok vanskelig å skille mellom profesjonell vennlighet og flørting. Vi opplever ofte at kunder gir oss frierbrev, stalker oss på Facebook eller gir oss gaver. En av de som jobber her har fått tre vinflasker fra mannlige kunder på kort tid, sier Thea.
Hun har også opplevd at menn har blitt så gira av kvinnelig kontakt at det har blitt seksuelt.

– Jeg hørte om en fyr som satt og onanerte under frisørkappa. Det var helt drøyt. Selv har jeg opplevd å finne en kunde med buksa på knærne! Da jeg oppdaget det sa han bare at han måtte rette på skjorta, forteller Thea.

Thea Sandvik (27) har hørt alt fra utroskandaler til sykdomshistorier gjennom sine sju år som frisør. Her friserer hun Tine Almås Hunt (29). (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)
Thea Sandvik (27) har hørt alt fra utroskandaler til sykdomshistorier gjennom sine sju år som frisør. Her friserer hun Tine Almås Hunt (29). (Foto: Mari Aftret Mørtvedt/NRK)

Hun tror folk deler mye hos frisøren også fordi hår er en stor del av identiteten vår. Med bra hår får vi bedre selvtillit og i lykkerusen over en ny look kan vi også åpne oss mer enn normalt. I tillegg er en frisør «ufarlig», fordi det ikke er en venn eller familie.
– Som frisører påvirker vi mye mer enn bare utseende. Vi selger jo ikke bare et produkt eller en hårklipp, men en opplevelse. For noen kan nok dette hjelpe på flere områder, både utseendemessig og mentalt, sier Thea.

Utvikler sosial angst

Frisøren er som regel ikke en venn eller familie, men en bekjent vi gjerne møter flere ganger. Drømmefrisøren er en kombinasjon av en som forstår både håret vårt og hva vi liker å snakke om. Ifølge psykologspesialist Jan Ole Hesselberg kan noen av oss faktisk føle at det er lettere å åpne seg for en frisør enn en psykolog.

– Når vi deler personlige ting handler det ikke så mye om yrket til den personen som står ovenfor oss. Det viktigste er at vi finner en god match. Det kan jo være at vi matcher bedre med frisøren enn med psykologen. Det finnes jo en håndfull psykologer der ute som ikke matcher alle i dette landet, sier han.
Jan Ole har hatt flere frisører til behandling for sosial angst, som de har utviklet fordi det kan være vanskelig å høre tunge historier eller fordi folk blir sinna for «feil frisyre». De fleste tenker at frisøren takler å høre på problemene våre, men det er ikke alltid tilfelle.

– Er du psykolog i helsevesenet, så har du jo kollegaer og prosedyrer som følges om du blir utsatt for noe veldig krevende. Som frisør står man mye mer alene i det, sier Jan Ole.

PS! Kundeskrekk kan også slå motsatt vei. Her er en podkast av psykologer som diskuterer hvorfor noen er redd for å gå til frisøren.

Mari Aftret Mørtvedt

Journalist Mari Aftret Mørtvedt


 

P3dok som podkast

 

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)