Vikaren fra byen

Hvordan går det når en bygutt flytter til ei lita øy i Lofoten i ett år for å «finne seg sjøl»?

Christian Ingebrethsen får være med Benjamin i hans siste uke som lærervikar på Værøy.

Et samfunn der alle kjenner alle, der fordommene mot bylivet er sterke, og der de i følge Benjamin «lever i en illusjon om at de bor i et fullverdig samfunn».

Hør dokumentaren




Fotosafari på Værøy

 

Fra et av Værøys mange høye fjell

(Foto: Benjamin Strandquist)

Nordlys i vinterland

(Foto: Benjamin Strandquist)

Eventyrlige fjell

(Foto: Benjamin Strandquist)

Solnedgang og tørrfisk

(Foto: Benjamin Strandquist)

Værøys eneste kryss

(Foto: Benjamin Strandquist)

Værhardt i nord

(Foto: Benjamin Strandquist)

Etter stormen

(Foto: Benjamin Strandquist)

Naturkrefter

Isolasjon i nord

(Foto: Benjamin Strandquist)

Veien ut til fyret

(Foto: Benjamin Strandquist)

Soloppgang

(Foto: Benjamin Strandquist)

Værøys hovedvei

(Foto: Benjamin Strandquist)

Mørketid

(Foto: Benjamin Strandquist)

Benjamins nordnorske venner

(Foto: Benjamin Strandquist)

Skydekke over bygda

(Foto: Benjamin Strandquist)

Fraflyttet del av øya

(Foto: Benjamin Strandquist)

Skolen

(Foto: Benjamin Strandquist)

Huset på tunet

(Foto: Benjamin Strandquist)

Bygutten

(Foto: Benjamin Strandquist)

Toppen av verden

(Foto: Benjamin Strandquist)

Værøys "europavei"

(Foto: Benjamin Strandquist)

Ferja fra Bodø til Værøy tar 5 timer

(Foto: Benjamin Strandquist)

Værøy sentrum

(Foto: Benjamin Strandquist)

Tørrfisk

(Foto: Benjamin Strandquist)

Alene i bilen

(Foto: Benjamin Strandquist)

Har han blitt lykkeligere?

(Foto: Benjamin Strandquist)

Vikaren fra byen

(Foto: Benjamin Strandquist)

En liten øy i havet

(Foto: Benjamin Strandquist)

1 / 28



- Det var jo egentlig bare på kødd

Benjamin fra Nøtterøy var ferdig utdannet fra BI, men ble usikker på om han hadde valgt riktig yrkesvei. Han fikk seg dermed en ny hobby: Å søke på rare jobbannonser på Finn.no.

Det endte med ett år på den lille øya Værøy i Lofoten.- Jeg skrev bare Lofoten i søkefeltet på Finn.no, og så kom det opp et ledig årsvikariat som lærer på Værøy skole. Så jeg søkte – egentlig på kødd, for jeg har jo ingen lærerutdannelse. Men én dag ringte Benjamins telefon, og det var rektor på Værøy skole, som kunne tilby ham et årsvikariat ved skolen. Benjamin takket ja, og det ble et år han sent vil glemme.

Benjamin på Værøy (Foto: Benjamin Strandquist)
Benjamin på Værøy (Foto: Benjamin Strandquist)
- Kunne ikke leve med å ikke ha gjort det

Værøy er den nest minste og den nest ytterste kommunen i Lofoten, med et areal på 17,5 km² og et innbyggertallet på rundt 750. Dette visste Benjamin på forhånd.

- Hvordan det ville oppleves å bo her er vanskeligere å google seg frem til, forteller han, som til slutt kom frem til at han ikke kunne leve med å ikke dra.


“Jeg hadde skrevet en ordentlig søknad, altså”



- Da hadde jeg brukt resten av livet på å lure på hvordan det hadde vært. Hvis det hadde vist seg å bli det verste året i mitt liv, så greit nok. Det hadde vært lettere å leve med.

Søken etter egen lykke

- Jeg lurte jo litt på: Er det på landet man finner lykken? Selv om jeg ikke var misfornøyd med livet midt i Oslo, så blir man jo usikker på om det er der man hører hjemme. Det er jo det alt dreier seg om, en søken etter å finne sin plass – der man føler man hører hjemme.

I 10 måneder bodde Benjamin på Værøy – uten venner på hans egen alder og uten bylivets muligheter. Han innrømmer at han hadde sine mer ensomme stunder.

- Fredag og lørdag kveld kunne føles litt stusselig når jeg bare satt hjemme på Facebook og så hva alle andre gjorde. Det finnes med andre ord både fordeler og ulemper med Facebook.


“Det er jo et sånt evig søke-lykken-prosjekt, ikke sant?”


- Folk på landet er ikke lykkeligere enn folk i byen

- De som bor på landet bare tror de er lykkeligere enn folk i byen, fordi de tror at bylivet kun handler om å være vitne til rusmisbruk, prostitusjon og å måtte frykte terror hver eneste dag.

- De fleste på bygda vil nok være mer ulykkelige i byen enn på bygda, men folk fra Værøy er ikke lykkeligere enn de som bor i byen. Alle, uansett hvor du bor, er like problemfokuserte uansett, forteller Benjamin.

- De som har bodd på Værøy lenge begynner etter hvert å leve i en slags illusjon om at dette er et fullverdig samfunn med alle de samme fasilitetene som større steder har. De bruker blinklys i kryss som ikke finnes og de har stednavn som er så lokale at det gjelder områder på størrelse med en middels sandkasse, forteller han.

Men for folk som bor på Værøy, er den lille øya i Lofoten «lykken på jord».


“Folk på bygda tror de er lykkeligere enn folk i byen”


 

Mer om hva Benjamin mener om folk som bor på landet, og om han selv har blitt lykkeligere – i P3-dokumentaren «Vikaren fra landet»

BylinebildeChristian Ingebrethsen
christian.ingebrethsen@nrk.no


Har du tatt noen spontane og uvanlige valg i livet? Fortell oss om det i kommentarfeltet!

 


Dundundun

Tre menneskers uvanlige livsvalg

Hva om du gjorde noe helt annet?

 

Håndballspiller uten grenser

Tidligere landslagsspiller i håndball, Alexander Buchmann (30), la håndball- karrieren på hylla og begynte å jobbe for Leger Uten Grenser. Han føler livet gir mer mening nå.

- Selv om sport betyr mye for mange og var viktig i livet mitt, kan det føles meningsløst å bruke livet på å kaste en ball. Jeg er mye mer fornøyd med det jeg gjør nå fordi jeg ser at det funker og hjelper folk.

Ble skadet

Alexander røk akillessenen under VM i 2009 og ble dermed rådet til å slutte å spille håndball på grunn av skaden. Men han prøvde allikevel, dessverre uten hell.

- Det var da jeg begynte å fundere over hva jeg skulle gjøre etter håndballen.

- Og bistandsarbeid ble raskt et naturlig valg formeg, da det alltid er noe jeg har hatt lyst til, men som ikke har latt seg kombinere med alt det andre. Jeg var allerede utøverambassadør i Right To Play, så jeg dro med dem to uker til Uganda på feltbesøk.

Rett etter oppholdet i Uganda søkte Alexander jobb i Leger Uten Grenser.

- Vil alltid tilbake

Nå har Alexander jobbet i organisasjonen i over 2 år. Han har vært logistiker og senere feltkoordinator i både Pakistan, Kongo, Libya og Niger.

- Jeg er glad for å ha funnet mitt sted, der jeg ser at det vi gjør virkelig virker. Hver gang jeg kommer hjem fra felten har jeg alltid lyst til å dra ut igjen. Motivasjonen er alltid der.

Alexander Buchmann gikk fra handballspiller til Leger uten grenser (Foto: Larsen, Håkon Mosvold/SCANPIX)
Alexander Buchmann gikk fra handballspiller til Leger uten grenser (Foto: Larsen, Håkon Mosvold/SCANPIX)

 

Syklet fra Norge til Mosambik

Magne Gisvold (37) fra Trondheim jobbet i et reklamebyrå. En dag ringte en kamerat og spurte om de skulle sykle til Mosambiki Afrika. Så da gjorde de det.

- Jeg har aldri vært så veldig glad i å sykle, og trente heller ikke spesielt mye før vi dro. Men selv om vi syklet over 600 mil, angrer jeg ikke et sekund på at jeg gjorde det.

Magne og kameraten tok båten over til Kiel og syklet derfra til Thessaloniki i Hellas på rundt 30 dager. Videre tok de fly til Nairobi og syklet derfra til Maputo, hovedstaden i Mosambik.

- Ta en dag av gangen

- Det var selvfølgelig en eksotisk og flott opplevelse sånn naturmessig, men først og fremst gav det meg en følelse av at selv om et mål kan virke stort og fjernt, så kommer man litt nærmere for hvert skritt man tar. Og når man nærmer seg slutter man å tenke på målet, og blir mer oppmerksom på selve situasjonen der og da, heller enn å telle hvor langt det er igjen.

Folk de møtte på sin ferd reagerte veldig ulikt da de fortalte om sin relativt lange sykkeltur.

- Folk vi møtte i Europa reagerte med vantro, men i Afrika har de et annet forhold til å det å bruke kroppen sin. Da vi fortalte at vi hadde syklet fra Norge, så de på oss og sa rolig: «Ja, det var jo et stykke.»

- Utover det så fikk vi mang en dose latter, gjerne fra hele landsbyer i plenum. Mange tenkte nok at vi var helt idioter, og det hadde de kanskje rett i også, egentlig.

Følelsen av å ikke ha kontroll

Magne mener at turen har gjort mye med ham – også på det personlige plan.

- En følelse av å gi slipp og ikke ha helt kontroll er noe alle har godt av, tror jeg. Så jeg har vel kanskje blitt flinkere til å holde roen i stressede situasjoner. Og etter å ha sett deler av Afrika, lærer man også å sette pris på hvor bra vi har det her i Norge.

Magne Gisvold syklet plutselig fra Norge til Mosambik (Foto: Privat)
Magne Gisvold syklet plutselig fra Norge til Mosambik (Foto: Privat)

 

Sauegjeter i Toscana

Andrea Skogtrø Eggan (24) var rastløs etter folkehøgskolen, men ville gjøre noe helt annet enn alle andre. Slik havnet hun på en øde gård i Toscana i Italia. Nesten helt alene.

- Jeg ville ikke bare ta noen måneder ex.phil på Bali. Jeg ville leve primitivt – vekk fra penger, TV og egentlig folk også. Så en dag, da jeg satt jeg hos ei venninne og fortalte om mitt behov, nevnte hun at faren kjente noen som drev en liten gård i Toscana.

Sauer og møkk

Kort tid etter satt Andrea på flyet til Toscana. Hun visste kun at de hadde ulønnet arbeid til henne på gården som gav henne kost og losji. Men hun visste ikke hva slags arbeid som ventet henne og hvor lenge hun skulle bli der.

Fortell oss din historie: Har du gjort tatt noen uvanlige livsvalg? Del det i kommentarfeltet.

 

- I over 2 måneder bodde jeg alene i en liten campingvogn. Jeg var sauegjeter, spadde møkk, hjalp til med innhøsting av oliven og druer og lagde mat på gården. Jeg var stort sett helt alene. Men det var deilig!

Sjelero

Andrea føler hun har blitt flinkere til å være alene etter oppholdet.

- Jeg fikk virkelig en sjelero og ble kjent med meg selv, og jeg fikk kjent på hvor godt det primitive livet kan være, uten alt det materielle. I tillegg har jeg jo skrevet dagbok fra hele oppholdet. Den håper jeg å gi ut i bokform en dag.

BylinebildeChristian Ingebrethsen
christian.ingebrethsen@nrk.no

Andrea Skogtrø Eggan på jobb som gjeter i Toscana (Foto: Privat)
Andrea Skogtrø Eggan på jobb som gjeter i Toscana (Foto: Privat)

 

Dundundun

Den manglende generasjonen

 

- Jeg satt og ventet i flere år på å bli gammel nok til å flytte. Det skjedde rett og slett for lite der, forteller fotograf Per Heimly.

Han flyttet fra den lille bygda Snubba i Nordland som 16–åring for å ta utdanning og oppleve verden. Heimly er ikke den første som har rømt bygda etter grunnskolen – uten å komme tilbake.

I følge Statistisk Sentralbyrå flytter ungdom hjemmefra mye tidligere i de mindre sentrale kommunene, enn i de større byene.

Per Heimly og Live Nelvik fra tvserien Dama til (Foto: Kim Erlandsen, NRK)
Per Heimly og Live Nelvik fra tvserien Dama til (Foto: Kim Erlandsen, NRK)

Fire av ti som har vokst opp i en av de minst sentrale kommunene bor i en mer sentral kommune i dag. Noen få etablerer seg på bygda etter endt utdanning, men mange flytter aldri tilbake. Fotograf Per Heimly er en av dem.

- Jeg måtte bare ut i verden. Jeg har litt for mye Peer Gynt i meg til å bli igjen et sånt sted, forteller fotografen.

Heimly vokste opp i en bygd med mellom 40 og 50 innbyggere i Evenes kommune i Nordland.

- Dessuten måtte jeg flytte for å få den utdannelsen jeg ville ha. Jeg skulle jo tross alt bli superfotograf, så jeg var nødt til å komme meg til Oslo, gliser Heimly.


 

Utdanning er hovedgrunnen

På mange steder, som blant annet Snubba og Værøy, finnes det ingen videregående skole. Ungdommen må derfor flytte allerede etter endt grunnskole, men mange ungdommer flytter aldri hjem igjen. Rektor på Værøy skole, Anne Margrethe Arntsen, er bekymret.

- Dessverre ser vi også her at ungdommen utdanner seg bort i fra Værøy. Noen få, spesielt gutter, velger å bli i fiskeyrket. Men de fleste kommer ikke tilbake og det er et problem for stedet, forteller Arntsen.

I løpet av de siste 15 årene har Værøy nesten halvert innbyggertallet fra rundt 1300 til 750, til tross for en stor andel barn og unge.

- Det er nok av barn i barnehage og grunnskole, men vi mangler det mellomsjiktet som forsvinner for å gå på videregående. Dette er selvfølgelig et problem fordi vi er avhengig av å opprettholde befolkningsgrunnlaget og for å få rekruttert folk inn i viktige jobber på øya.Men jeg har jo forståelse for hvorfor de ikke kommer tilbake. Det er ikke så mange ulike yrker å få her, forteller rektoren.

Artikkelen fortsetter under bildet.



Lydklipp
- De utdanner seg bort fra Værøy
Anne Margrethe Arntsen om unge som flytter fra Værøy
Last ned lydklippet
Størrelse: 2,12mb
Lengde: 01:32
Last ned



Tåke ingen hindring

Bygdekulturen har tapt

Norges Bygdeungdomslag, som blant annet jobber for å få bygdeungdommen til å flytte tilbake til hjemstedet, har gjennomført en undersøkelse som prøver å kartlegge hvorfor ungdommen velger vekk bygda. De viser blant annet til en bygdekultur som har tapt mot den urbane kulturen på alle fronter.

- Det er i byen de spennende jobbene, restaurantene, kafeene og de korte avstandene ligger. For norsk ungdom er dette ofte definisjonen på det gode liv, konkluderer de med i undersøkelsen.

Bygdeungdomslaget kommer dermed med et forslag til løsning på problemet.

- Det vi kan gjøre i dag er å skape en ny kultur. En ”rurban” kultur, som kommer den urbane kulturen i møte, men som tar opp i seg det beste fra både bygd og by. For å kunne skape en slik kultur må norske bygder og norske bygdefolk bli kulere og mer profesjonelle. Det må bli slutt på å se på byene som en konkurrent. Bygdene og bygdefolket må heller se til byen, lære av byen og bli mer lik den. De må glemme sære gamle holdinger som en gang skulle gi særpreg.

- Skjedde for lite der

Per Heimly så ingen grunn til å flytte tilbake til hjembygda. Men han forstår dem som valgte å bli igjen.

- Da vårt kull flyttet vekk ble rundt halvparten igjen i bygda, noe jeg har forståelse for. Noen passer bedre til å bo et sånt sted enn andre, men jeg er ikke en av dem. Jeg bare måtte vekk.

Rektor Arntsen, som nå har bodd på Værøy i 24 år, anbefaler alle å bo et slikt sted og er ikke bekymret for det synkende befolkningstallet.

- Værøy er et fantastisk sted å bo med mange trivelige folk. Vær og klima kan være en utfordring, men det setter bare en spiss på tilværelsen, smiler rektoren og slår fast:

- Dette er et livskraftig samfunn som vil bestå lenge. Det er jeg helt sikker på.

BylinebildeChristian Ingebrethsen
christian.ingebrethsen@nrk.no

Hva må til for at du skal flytte på bygda? Gi din mening i kommentarfeltet.


Dundundun

Byen har muligens litt mer å by på enn Værøy. Her illustrert med et bilde fra Værøy på en fredags kveld, tatt av Benjamin, og et bilde fra Slottsfjell-festivalen (Foto: Benjamin Strandquist /  Kim Erlandsen, NRK)
Byen har muligens litt mer å by på enn Værøy. Her illustrert med et bilde fra Værøy på en fredags kveld, tatt av Benjamin, og et bilde fra Slottsfjell-festivalen (Foto: Benjamin Strandquist / Kim Erlandsen, NRK)

Likere enn vi tror

De klassiske fordommene om bygda som harry og byen som farlig lever fortsatt, men sannheten er at forskjellen mellom stedene er blitt mindre enn før.

- Forskjellene mellom bygd og by har blitt mindre og folk lever nokså like hverdagsliv. Alle har stort sett samme tilgang til informasjon, leser de samme avisene, ser de samme tv-programmene og henter informasjon på Internett, sier forskningsleder ved forskningsstiftelsen Bygdeforskning, Marit Haugen.

Marit Haugen (Foto: Bygdeforskning)
Marit Haugen (Foto: Bygdeforskning)
Hun trekker blant annet frem sosiale medier som en viktig grunn til denne endringen.

- Økt kontakt gjennom sosiale medier gjør at avstand og bosted er mindre viktig, sier Haugen.

Fordommene lever

Likevel lever mange av fordommene fortsatt i ungdom på byen og i bygda. Haugen mener ungdommene i byen står for den største skepsisen.

- Bygdefolk har sannsynligvis mer kontakt med byen, og er bedre orientert om bylivet, enn byfolk er om livet på bygdene. Det er gjerne i byen «det skjer» først, spesielt i Oslo, og bykulturen gis høyere status og større definisjonsmakt. Mange unge i byen ser på bygda som et kjedelig, harry og umoderne sted.

Medias skyld

Mens de sosiale mediene er med på å viske ut forskjellene er media for øvrig med på å dyrke fordommer og stereotypisering.

- Populærkulturen og media presenterer ulike bilder av bygda enten som idyll, som i serien Himmelblå, eller som kjedelig og bakstreversk. Reklame spiller også på stereotype forestillinger om bygd og by.

- Eksempler på det er Vossakorv- og Lotto-reklamene. Andre veien får for eksempel kriminalitet, vold og utrygghet i byen mye oppmerksomhet i media.

Flere vil til landet
Maja Farstad (Foto: Bygdeforskning)
Maja Farstad (Foto: Bygdeforskning)

Maja Farstad, forsker ved Bygdeforskning, mener også at teknologien har gjort forskjellene mellom by og bygd mindre. Hun mener også at folk flest ønsker å oppleve både typiske urbane og rurale (landelige, jour. anm.) kvaliteter.

- De internasjonale trendene som når byene først, folkemengder og anonymiteten man kan oppleve i byen og natur, stillhet og særnorske tradisjoner på landet, er faktorer som vi tiltrekkes, sier Farstad.

En undersøkelse gjennomført av Senito for Nationen, viser imidlertid at flere byfolk vil til landet enn omvendt. Hver tredje Oslo-borger ønsker å skaffe seg et nytt liv på landet. Ønsket om å komme nærmere naturen samt større og billigere bolig og bedre tid er kvaliteter som lokker byfolk til bygdene.

BylinebildeAdiele Helen Krüger Arukwe
adiele.helen.arukwel@nrk.no


 
Dundundun

Hva gjør egentlig et sted attraktivt?


Samfunnsprogrammet Ekko på NRK P2 sendte deler av Vikaren fra byen og snakket om dette temaet fredag 7. september.

Lydklipp
Knut Vareide fra Telemarksforsking forklarer
Ulike steder blir rangert etter et attraktivitetsbarometer. Programleder er Mona Myklebust.
Last ned lydklippet
Størrelse: 11,1mb
Lengde: 08:09
Last ned

Dundundun

 

Topp 5: Bygdefilmer

De rurale strøk har blitt presentert på mange måter på film, både sjarmerende, ektefølt, humoristisk, mørkt, dystert, eller rett og slett absurd. Her er Filmpolitiets liste over de beste bygdefilmene!

 

Smala Sussie

Svensk bygdeliv er akkurat så føkka at det er perfekt for en feel-good-komedie. Har du ikke sett denne? Gjør det nå!

Les anmeldelse av filmen

Deliverance

Dypt inne i Amerikas sørstater. Et sted og en situasjon du håper aldri å ende opp i. Dette er bygdekult på sitt beste.

Les mer om filmen

Få meg på for faen

Denne filmen er for vestlandsbygda det Bare Bea var for drabantbyen: ei til tider sylkvass skildring av livet mellom fjell.

Les anmeldelse av filmen

Svidd neger

Bønder i byen? Nei, ta deg en bolle. Denne norske kultfilmen handler blant annet om en neger i sameland.

Les anmeldelse av filmen

Gudene må være gale

I en litt annen bygd, i en litt annen tid, prøver buskmannen Xi å levere ei colaflaske tilbake til gudene.

Les mer om filmen

 


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)