Da jeg var ung trodde jeg at jeg bare kunne leve i urbane samfunn. Konserter, kino, teater var nærmest en livsnødvendighet. Men så traff jeg en odelsbonde og da sto det mellom urbanitet og kjærlighet.
Nå melker jeg kyr og kjenner alle naboene mine. Jeg låser aldri ytterdøra og nøklene står i bilen. Det er en frihet jeg setter svært stor pris på. Jeg var ikke redd da jeg bodde i Oslo heller, og jeg elsker fortsatt å gå gatelangs i storbyer. også natterstid. Men jeg opplever byfolk generelt som mer reserverte enn bygdafolk. Her kjenner jeg alle jeg møter, og gjør jeg det ikke er det en smal sak å bli kjent.
Så har vi lufta, lyset, utsikten. Ingen kø, ingen sinte fremmede (vi kan bli sinte her også, men da vet vi at vi vil møte vedkommende igjen. Ingen som dunker i veggen om jeg spiller housemusikk på full guffe. Ikke noen som bråker så vi ikke får sove. Jo – ei ku av og til.
Bygda tilbyr andre kvaliteter enn bylivet, og det er ikke tilrettelagt slik som i byen. Men det finnes et utall muligheter til felles opplevelser der også, men de krever noe annet enn penga dine.

Jeg tok en ganske spontan tur til Sør-Amerika som varte i ca 5mnd for et par år tilbake. Det begynte med at jeg reiste til Frankrike for å jobbe frivillig på bondegård, lære mer fransk og være med min familie der, og min (eks)kjæreste reiste til sitt opphavsland i Sør-Amerika for å gjøre mye det samme som jeg. Mens jeg var i Frankrike gikk jeg med ideen om å dra og besøke henne der borte liksom gjemt bak i hodet et sted, og nevnte det aldri for noen. Men så klarte jeg etterhvert å tjene nok penger til å faktisk kjøpe en ganske rimelig tur-returbillett fra Paris til Rio de Janeiro, og da var det plutselig avgjort – jeg skulle til Sør-Amerika, og oppleve både karneval i Rio og så utrolig mye mer…
Jeg visste godt at det var et ganske så risikabelt og dumdristig påfunn, siden jeg ikke kunne noen av språkene som snakkes der borte, ikke hadde reiseforsikring, og var uten de anbefalte vaksiner for å reise dit. Men det gikk utrolig nok ganske problemfritt – vi ble aldri ranet (ok, jeg presterte på et tidspunkt å miste både min egen og min reisevenninnes lommebok iløpet av én dag(!) – men de inneholdt Gudskjelov bare litt penger), ble aldri alvorlig syke, og hadde en aldeles eventyrlig reise av den sorten man får når man “slipper taket” og lar en god del av utviklingen over i “Guds” hender…

 Du skriver:
- Folk på landet er ikke lykkeligere enn folk i byen

- De som bor på landet bare tror de er lykkeligere enn folk i byen, fordi de tror at bylivet kun handler om å være vitne til rusmisbruk, prostitusjon og å måtte frykte terror hver eneste dag

Tror?
Hva med oss som har bodd i Oslo og større byer?
Vi har bosatt oss frivillig og stortrives. Blinklys er ikke hovedfokus for oss, og virkelige fordeler med å bo her, burde du skjønne etter 10 mnd på Værøy.

Det jeg reagerer på i den evige debatten om bygd vs. by er at den blir så fryktelig polarisert. Man sier “bygd” og “by” som om de er de eneste to typene samfunn vi har. Jeg mener det er mange gradsforskjeller. Tv-underholdning og folk flest har veldig stereotypiske inntrykk av alle slags samfunn, enten det er nordlendinger, byfolk, søringer eller samer.

Selv bor jeg på “bygda”, men det er et tettsted med 2500 innbyggere i en kommune med knappe 4000. Det ligger en halvtimes kjøring med bil fra nærmeste flyplass og ligger langs hovedveien E6 i Troms. Det er selvsagt langt fra et byliv, men det minst like langt fra et liv i fiskeværene. Jeg personlig kunne ikke tenkt meg å bodd på yttersida av Senja eller Lofoten der man har kommuner med kanskje 400-800 innbyggere.

Det er nesten like stor forskjell mellom et knøttlite fiskevær i Lofoten og et tettsted som jeg bor på, som det er mellom et tettsted og en “by”.

Samme forskjell ser vi mellom byer og andre byer: Både Narvik og New York er “byer”, men det er jo ikke det samme livet å bo i dem. Jeg er sikker på at mange av beboerne i “megabyer” som London, Moskva og Los Angeles vil oppfatte også Oslo som et bittelite fiskevær langt mot nord.

Ingen av plassene er “bedre” enn andre. Det avhenger av de som bor der om de trives. Noen trenger å kunne gå på byen på fredager, mens andre mister vettet hvis de ikke kan komme seg ut i naturen i helga. Vi er alle forskjellige (heldigvis) og dette handler om smak og behag, mer enn noe annet.

Jeg synes likevel det er veldig tøft av “vikaren fra byen” å ta ett år i et samfunn helt forskjellig fra det han er vant med, og jeg skjønner at det ikke er alle ting en bygutt vil klare å venne seg til. Jeg tror jeg ville fått et minst like stort kultursjokk hvis *jeg* skulle flyttet til Værøy.

Jeg gleder meg til den dagen folk klarer å se gradsforskjeller og slutte å prøve å sette alt i båser og forhåndsdefinerte kategorier. Det blir en god dag, hvis den noen gang kommer.

Hipster-alarm!

Hei Benjamin og takk for sist:-) Tøft at du holdt ut. Du var innom her på Bognes i vinter (kom for sent til ferga) og fortalte om ditt “ville” valg. Som jeg sa da så syns jeg du er tøff (ikke mange søringer som har vært nord for Trondheim;-)). Det er på ingen måte lett å flytte til en liten plass, men det har jo sine fordeler. Her på Bognes har vi ennå ikke kommet helt i gang med vår vareautomat, men vi har fått bredbånd og håper og ha maskinen klar i neste uke. Så snart er vel mitt opphold her (som ingen skulle tro at noen kunne bo) over. Så da gjør jeg vel som “alle” andre og flytter til byen igjen. Men hvem vet kanskje man flytter til en annen liten plass senere;-) Godt med nye impulser. 

Som 58-åring språk-lærer flyttade jag til Kirkenes, fast stilling, aldrig vært der, kjente ingen..
Jeg fikk en veninne for livet; drog tilbake til Sverige men fikk 2003/2004 ett års-vikariat i Karasjok, drog dit; kjente ingen; helt fantastiskt, eksotiskt; drog tilbake til Sverige; sa opp fast stilling ved 63 år og drog til Kautokeino på 1-års vikariat; tilbake til Sverige 1 år men lengtade så vansinnigt mye tilbake til Kautokeino og her er jeg fremledes og elsker folket, elevene, kollegene og jeg har nå mye blandede følelser, hvordan det ska bli, når jeg blir 70 år i mars 2013 og slutter, når skoleåret er over.
Jeg kan garantere,at ingen lærer i Sverige sier opp en fast stilling ved 63 år ålder,for å dra til Norge. Jeg får nesten angst, når jeg tenker på, at jeg ikke er i jobb neste skoleår ved Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino:fantastisk personal og elever; intressant lokalbefolkning;  (det er selvfølgelig for kalt av og til).
Min son, mitt enda barn, (jeg har inga søsken) er gift, + 2 barn, bor + jobber i London og han ønsker, som jeg, ikke å bo mer i Sverige; sommaren i Västerbotten er ok men på høsten drar jag per bil så klart til London på besøk sen til Spania 5 mån og sen åter via London og sommaren i Västerbotten eller så kjøper jeg en bolig i Danmark nært Tyskland og bor der på sommaren. Livet er underbart! Och for en flaks at jeg drog til Norge! Ettersom jeg enbart snakker engelsk/tysk på timene og spansk, hvis det lar seg gjøre, har jeg ikke lert ordentlig norsk; samisk har jeg prøvd å lere men kanskje er jeg for gammel!? eller blir jeg så blir jeg kanskje bokkert, når jeg ikke har noen hjelp av engelsk/tysk/spansk/fransk. Livet blir oftest, hvad Du gjør det til!
Sol-Britt Berglund    

Det er en katastrofe at vi ikke hadde sterke borgerlige regjeringer på 50- og 60-tallet som kunne ha sentralisert befolkningen rundt og i de 5 største byene og fullstendig industrialisert jordbruk og fiskeindustri der folk jobber etter turnus. Hvorfor har vi overhodet bosetninger som dette? Vi hadde ikke trengt innvandring på 70-tallet om vi hadde hatt en sentralisert befolkning.

Vår familie har akkurat flyttet til  Andøya fra Sør og Østlandet. Det handler vel om hvordan man har lyst til å leve livet sitt. Vi har bedre økonomi, jobber mindre, har tilgang til fantastiske omgivelser, er mer ute og prater mer med folk. Det kommer jo an på hva en liker og ønsker seg for livet. 

Interessant hvordan folk fra distriktene alltid skal bosette seg på Grünerløkka.
Vet de ikke at det finnes et utbredt kollektivtilbud i hovedstaden?
Eller tror de kanskje at det kun er butikker i bysentret, som på
hjemplassen. Kan ikke være så mange andre enn innflyttere som gidder å
betale overpris for et sted som ikke en gang har t-bane.(-.O)

Forresten trenger man ikke å dra til små øyer for å møte oppfatninger om Oslo som en by preget av vold, drap, prostitusjon osv. Bergenserne har mye det samme synet.

Når det er sagt må jeg si at Benjamin virker som en reflektert, modig og hyggelig kar (til tross for hipsterstilen).

Hei P3!

Jeg skriver en semesteroppgave om bygdelivet, og kom over den fine artikkelen “Likere enn vi tror”. Jeg ønsker å referere til artikkelen i min oppgave, og lurer derfor på hvilken dato artikkelen ble publisert? Kunne ikke finne informasjon om dette, og fikk feilmelding når jeg sendte mail til journalisten selv. 
Håper på svar!  

Med vennlig hilsen Elisabeth Mikalsen