Jeg har sett John Carpenters 1982-klassiker The Thing oftere enn de fleste, og var derfor svært spent på den nye 2011-utgaven.
Og hva følte jeg etter visningen? Lettelse! Dette er faktisk en ganske spennende, skikkelig guffen og definitivt underholdende skrekkfilm, som åpenbart gjør hederlige forsøk på å gjøre ære på Carpenters film. Men der ligger også litt av problemet.
Filmen er en prequel, altså en forløper til handlingen i 1982-filmen, men er i bunn og grunn en blåkopi.
Her er det en del å sette fingeren på, men som grøsselig splatterunderholdning, er dette absolutt en godkjent The Thing-film, delvis takket være et betydelig norsk innslag.
LES OGSÅ: Topp 5: Alieninvasjoner!
Absorberer og imiterer
Vinteren 1982 finner norske forskere et romskip og et merkelig vesen under isen på Sydpolen.
Paleontologen Kate (Mary Elizabeth Winstead) kommer for å bistå i utgravingen, men før hun rekker gjøre stort, våkner kroppen til live, rømmer og begynner å skape kaos på basen.
Kate oppdager at tingens celler absorberer og imiterer sine ofre. Plutselig er det ikke godt å vite hvem man kan stole på. Er sidemannen et menneske eller tingen?
Høres dette kjent ut? Nemlig. Dette er en film som etterligner en annen om en livsform som etterligner en annen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Imponerende gørr og blod
Det er umulig å anmelde The Thing uten å sammenligne den med 1982-filmen. De henger så altfor godt sammen. Alle som har sett den første vet mer eller mindre hva som kommer til å skje, siden vi der får se følgene av hendelsene i den nye filmen.
Regissør Matthijs van Heijningen Jr lykkes godt i å skape samme type miljø og stemning som i Carpenters film. Sydpolbasen virker definitivt kald og isolert og de som jobber der virker akkurat passe furet og værbitte.
Spenningen bygges effektivt opp, og når helvete bryter løs, fyres det i gang en imponerende rekke gørr og blod-sekvenser. Det er kanskje ikke like spennende hele veien, men tilhengere av oppfinnsomt effektmakeri har mye å glede seg til.
LES OGSÅ: Topp 5: Norge i film og serier!
Kopierer 1982-filmen
Det filmen ikke gjør så godt, er å være en selvstendig film. Alt for mye er blåkopiert rett fra Carpenters film, inkludert flere bilder og effekter, samt handling som ligger mirakuløst nær hendelsene som skal følge.
Det kan virke som om filmselskapet satser på at flesteparten av dagens publikum aldri har sett 1982-filmen, og at man dermed like gjerne kunne kopiere den, fordi man vet det funket den gangen.
Det kan hende det er en korrekt antagelse, men jeg kaller det latskap! Det hadde vært fullt mulig å bruke samme konsept til å fortelle en litt annerledes historie.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Heia Norge!
John Carpenters The Thing er en klassiker, og det skulle mye til å matche den, noe The Thing anno 2011 heller ikke gjør. Men den er bedre på ett område: De norske figurene spilles av nordmenn som snakker norsk! Det var definitivt ikke tilfelle i 1982.
I den nye filmen får vi se Trond Espen Seim, Jørgen Langhelle, Jan Gunnar Røise, Kristofer Hivju, Jo Adrian Haavind og Ole Martin Aune Nilsen. Ingen gjør skam på seg. Men tro ikke at dette er en Hollywood-feiring av norskhet. Ingen av dem får nok tid på lerretet til å hevde seg i særlig grad.
Filmen vil helst ha fokus på «stjernene» Mary Elizabeth Winstead og Joel Edgerton. Jeg mener at et mer likestilt ensemble ville gjort filmen sterkere.
