Den som forventer en ny Drive, blir skuffet. Den filmen ser mer og mer ut som et kommersielt unntak for den danske regissøren Nicolas Winding Refn. Med Only God Forgives er han tilbake i det smale, sære kunstfilmlandskapet han navigerte i med filmene Bronson og Valhalla Rising.
LES: Anmeldelsen av Valhalla Rising
Det handler ikke om spesifikk historiefortelling, mer om stemninger og voldsestetikk. Filmen er ekstremt vakker, samtidig som den er ekstremt stygg.
Og den gjør det ikke lett å være publikum, både fordi noen voldsscener er ekstremt stygge, og fordi historien ikke følger et vanlig narrativ.
Meningene er dømt til å bli delte, men jeg er betatt av filmens estetiske kvaliteter, og Winding Refns vilje til å gå innover, når alle kanskje trodde at han etter Drive skulle gå utover.
LES: Nicolas Winding Refn: – Jeg er den moderne H.C. Andersen!
Tvinges inn i voldsspiral
Jeg skjønner nå hvorfor regissøren ikke ville diskutere historien forut for premieren, det er rett og slett ikke så mye å diskutere.
Julian (Ryan Gosling) er narkosmugler i Bangkok, som blir satt under press av sin iskalde mor (Kristin Scott Thomas) for å hevne brorens død.
Julian kvier seg, men blir tvunget inn i voldsspiralen. Det er som Winding Refn sier: budskapet handler om at handlinger får konsekvenser.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Kort tid uti filmen skjønner man hvor veien går, nemlig langt utenfor allfarvei. Sekvensene males ut i sakte tempo, avbrutt av korte og intense voldseksplosjoner. Fotograf Peter Andrews har lyssatt filmen for å fremheve østens sterke fargekontraster, gjerne badet i neonlys.
Komponist Cliff Martinez underbygger den dystre dunkelheten med kraftige lydbilder som signaliserer at dette ikke er et hyggelig univers.
Winding Refn tar i bruk signaler og symbolikk som noen ganger er åpenbare, andre ganger må de tydes. Og hans inspirasjon fra asiatisk film er åpenbar.
Filmens store åpenbaring
Ryan Gosling tar en sjanse med denne filmen. Den er på ingen måte med på å bygge hans stjernestatus. Men det viser at han er modig.
Han spiller behersket og kontrollert. Han sier nesten ikke et ord, og leer nesten ikke på et øyenbryn. Her er metoden åpenbart «less is more», mindre er mer.
Men den store åpenbaringen i filmen er Kristin Scott Thomas, som den skarpe og uforsonlige moren. Hun fremstår som svært farlig, lite moderlig, og avleverer bitende dialog med skummel troverdighet.
Det ligger også en ødipus-tematikk i filmen, som når en sjokkerende konklusjon, der symbolikken er overtydelig.
LES: Alt Filmpolitiet har skrevet om Cannes 2013
Only God Forgives er altså et ballespark til alle som forventer Drive 2. Det er ikke en slik film.
I stedet slutter den med en dedisering til den chilenske filmskaperen Alejandro Jodorowsky, kjent for merkelige, surrealistiske filmer med sjokkerende innhold. Og man skjønner hva Winding Refn prøver på.
Han får kanskje ikke flere tilhengere etter dette, men de han har fra før, må nå på kino for å oppleve hans siste kunstverk, og etterpå diskutere hva alt betyr. Hvis det betyr noe.
(Only God Forgives vises i hovedprogrammet under filmfestivalen i Cannes. Norgespremiere: 31. mai.)
