Både regissør Abdellatif Kechiche og skuespillerne Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux ble tildelt gullpalmen i Cannes for Blå er den varmeste fargen.
Jeg så den ikke der, så nå har forventningene fått bygge seg opp store og fete. Og det er en god film med flere sterke prestasjoner både foran og bak kamera.
Men den river meg ikke med, griper meg ikke slik den burde og gjør ikke et uutslettelig inntrykk.
Bortsett fra at filmen handler om lesbisk kjærlighet og har en del eksplisitte og langtekkelige sexscener, er dette en ganske vanlig, og litt platt, kjærlighetshistorie fra det virkelige liv.
LES: – Vi måtte gjøre det igjen og igjen og igjen.
Finner ut av egen seksualitet
Vi følger Adèle (Adèle Exarchopoulos) over flere år, fra skoleelev til arbeidstager. Når vi først møter henne, er hun i ferd med å finne ut av sin egen seksualitet, som slår begge veier.
Emma (Léa Seydoux), en energisk jente med blått hår, åpner en ny verden for Adèle. Over de neste årene skal vi se hvordan forholdet deres utvikler seg, etterhvert som begge glir over i voksenlivet.
For å si det enkelt: Jente finner jente, jente mister jente, jente forsøker å få tilbake jente.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Jeg imponeres av Exarchopoulos og Seydoux, som gjør interessante portretter av to kvinner som forsøker å elske hverandre i et samfunn, der ikke alle nødvendigvis er like tolerante overfor lesbisk kjærlighet.
Det er kanskje også derfor vi ser hvordan Adèle er forsiktig med å flagge sin legning for både familie og kollegaer.
Men det handler først og fremst om hvordan forholdet vanskeliggjøres av de nye utfordringene disse kvinnene må takle i møte med voksenlivets problemstillinger. Dette skildres lavmælt og troverdig, med enkelte høylytte utbrudd.
Burde klippet ned sexscenene
Du har sikkert lest og hørt om sexscenene der ingenting overlates til fantasien. Og her synes jeg regissør Kechiche rett og slett gjør figurene en bjørnetjeneste.
Her er det ingen antydninger til poetisk filmmagi. Kameraet våker over dem under god belysning, og får det til å ligne mer på billig nettporno enn gullpalmevinnende filmsex.
Disse sekvensene gjør lite for mitt forhold til figurene. De beskriver den fysiske attraksjonen de har til hverandre, men ikke det spirituelle kjærlighetsbåndet mellom dem.
LES: Topp 5: LGBT-filmer
Blå er den varmeste fargen er allerede skrytt opp i skyene av mange, men den tar aldri helt av for min del.
Filmens to hovedrolleinnehavere spiller riktignok svært godt, spesielt Adèle Exarchopoulos, og regissør Kechiche formidler mange gode observasjoner rundt vanskene med å holde et forhold flytende når hverdagens trivialiteter presser på.
Men filmen fremstår som alt for lang med en spilletid på tre timer, spesielt når flere av scenene er for lange og, i noen tilfeller, unødvendige. Her kunne mye vært kuttet, og Kechiche burde startet med å trimme sexscenene.
