Jeg trodde jeg hadde nådd et metningspunkt i antall filmer basert på young adult-bøker. Men Divergent, basert på Veronica Roths roman, beviser at jeg tåler litt mer.
Dette er en vellaget sci-fi-thriller, ispedd velkjente elementer fra sjangeren. Det handler om samhold, tilhørighet og frykten for å stå utenfor fellesskapet.
Shailene Woodley er en nesten like god heltinne som Jennifer Lawrence er i de sammenlignbare Hunger Games-filmene, og regissør Neil Burger holder spenningskurven oppe, slik at en litt for opplagt historieutvikling kan tolereres.
LES: Anmeldelsene av The Hunger Games og The Hunger Games: Catching Fire
Farlig hemmelighet
Fremtidens Chicago er inngjerdet etter en krig som stort sett ødela resten av verden.
Freden bevares av et system der innbyggerne velger en av fem grupperinger ved fylte 16. Uselvisk, Sannferdig, Fredsommelig, Lærd, eller Fryktløs. Valget er endelig.
Tris (Shailene Woodley) velger seg overraskende vekk fra gruppen hun ble født inn i, og havner hos de Fryktløse, som tar seg av lov og orden. Men hun har en hemmelighet som kan settes hennes nye liv i fare.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Samfunnsoppbyggingen og problemstillingene forklares umiddelbart ved hjelp av Tris sin fortellerstemme. Det er en for enkel utvei. Jeg hadde sett at dette ble fortalt gjennom handlingen.
Men jeg ser også at det nødvendigvis må ha forlenget filmen. Dette sparer tid, og gjør at spenningen kommer i gang fortere.
Dessuten er ikke samfunnet som skildres spesielt troverdig, så det er best å glemme alt om realisme.
Tåler hetere ting
Tris sin vei inn i Fryktløs-miljøet er godt skildret, samtidig som de større linjene i historien legges frem i små drypp.
Unge voksne må finne seg selv, samt gjøre individuelt opprør mot totalitært samfunn. Høres kjent ut.
Selvsagt er det også glimt av kjærlighet mellom Tris og den smakløst kjekke Fryktløs-treneren Four (Theon James), men romansen er av det svært tilknappede slaget. Jeg tror målgruppa tåler hetere ting enn dette.
Divergent scorer kanskje ingen ekstrapoeng på originalitet. Men Neil Burgers regi gjør at dette er både spennende og underholdende. Historien kjeder meg aldri, selv om flere av elementene i den er gjenbruk fra andre sjangerfilmer.
Filmens klimaks er ganske voldsomt og intenst for de yngste kinogjengerne, som er et godt tegn. Dessuten liker jeg Shailene Woodleys innsats som Tris. Hun er kanskje litt for glattsøt av utseende, men formidler figuren med et stort følelsesregister.
To filmer til er på vei, de må gjerne bygge videre på den positive tendensen!
