Kunstner Anna Odell tar et bitende oppgjør med skoleklassen hun var en del av gjennom 9 år i filmen Gjenforeningen, en blanding av fiksjon og rekonstruksjoner som ikke alltid er åpen om hva som er ekte og hva som er oppdiktet.
Dette kan skape problemer i kinosalen for den som på forhånd ikke har innhentet informasjon om prosjektets bakgrunn.
Men det er en sterk skildring av hvordan minner om mobbing fortoner seg helt annerledes for den som blir utsatt for det enn de som utøver det.
LES: Anmeldelsen av Vi er best!
Anna tar ordet
Filmen er delt i to. Del 1 er en fiksjonsfortelling, der Anna Odell spiller en versjon av seg selv. Hun tar ordet på en klassegjenforening, 20 år etter at de gikk ut 9. klasse.
Hun forteller hvordan hun følte seg mobbet, både gjennom usynliggjøring og aktive handlinger, og befant seg nederst i klasserommets hierarki. Den troverdige dialogen og det skarpe skuespillet viser hvordan dynamikken fra 20 år tilbake automatisk gjenoppstår når tidligere klassevenner samles.
Man går inn i sine gamle roller som om det var i går. Anna gjør også det når hun trer inn i rommet til nølende mottagelse og forsiktige klemmer.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
I virkeligheten ble Anna aldri invitert til klassens gjenforeningsfest. Filmen er hennes reaksjon på det. Den viser hva som kan ha skjedd om hun hadde blitt invitert, eller i det minste, hvilket utfall hun har drømt om.
Mobberne blir stilt til veggs, men det er Anna som får svi for å ha ødelagt festen. Denne delen av filmen er put-o-rama av ypperste kvalitet.
Man krymper i kinosetet av det som skjer, når klassekameratene fortsetter mobbingen fra 20 år tidligere uten å reflektere over det. Del 1 er et ypperlig oppspark til en diskusjon rundt mobbingens vesen.
Uklare rammer
I del 2 konfronterer Anna noen av sine klassekamerater med å vise del 1, så diskutere minnene. Jeg må innrømme at jeg brukte en del tid på å skjønne at dette ikke var virkelige opptak, men rekonstruksjoner av møtene.
Jeg forstår formgrepet i ettertid, men ble lettere forvirret av det under visningen. Her mener jeg Anna Odell burde ha gjort filmens rammer klarere for publikum.
Hun gjør også et stort poeng ut av at flere av klassekameratene ikke svarer på hennes telefoner, noe som i filmen kan virke som en fortsettelse av fortidens usynliggjøring, når det sannsynligvis skyldes frykt for offentlig uthenging av en kunstner som i Sverige er landskjent etter sitt forrige prosjekt.
LES: Anmeldelsen av Spise sove dø
Uansett er det interessante ting som dukker opp i disse rekonstruerte samtalene. Noen legger seg flate, andre forstår ikke at de har mobbet og er uenige i Annas bilder av dem. Ingen sier unnskyld.
Det skinner igjennom at enkelte av dem mener at Anna selv har litt skyld, fordi hun lot seg mobbe. Og nettopp her kommer vi til kjernen av problematikken.
Filmen formidler hårreisende godt hvordan voksne og presumptivt oppegående mennesker kan virke umodne og ureflekterte når det gjelder sine egne roller som mobbere. Anna Odells film er moden og reflektert.
