Den svenske regissøren Lukas Moodyson har laget film basert på kona Coco Moodysons tegneserie om tre Stockholm-jenter som starter punkband i 1982.
Det er søtt og morsomt, og Moodyson forteller historien med frisk og punkete energi. Men filmen mangler en skikkelig konflikt til å drive historien fremover.
God form trenger også innhold, og her blir det for lite å bry seg om til at filmen blir mer enn middels vellykket.
LES: Anmeldelsen av Lukas Moodysons Tilsammans
På terskelen til ungdomstiden
Bobo (Mira Barkhammar) og Klara (Mira Grosin) krangler seg inn i den lokale fritidsklubbens øvingslokale, uten egentlig å ha planer om å starte band.
Men etter innledende famling på bass og trommer, finner de ut at de må ha med noen på gitar.
De overtaler Hedvig (Liv LeMoyne) som er flink på kassegitar. Men hun har ikke el-gitar, og kommer dessuten fra et kristent hjem.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmens hovedfigurer er søte som sukkerspinn og godt spilt av de unge skuespillerne. Både Bobo, Klara og Hedvig er fremdeles barn, men står på terskelen til ungdomstiden, klar til å finne ut hva det innebærer.
Og det handler om å finne sin egen identitet, løsrivelse fra foreldre og famlende forhold til gutter.
Musikk står sentralt i denne sammenhengen, og filmen har referanser til svenske punkband som Ebba Grön og KSMB og den kommende 80-talls-bølgen av hårmetal.
Trenger sterkere historie
Filmen er altså basert på Coco Modyssons tegneseriealbum Aldrig godnatt fra 2008. Jeg har ikke lest den, men kan ane en slags episodisk struktur i filmen som kanskje stammer derifra.
Det fungerer, med flere morsomme situasjoner som beskriver skjæringspunktet mellom barn og ungdom, som den første festen, barnlig kjærlighet, vennskapssvik, osv.
Men filmen kunne trengt en sterkere overhengende historie til å binde det hele sammen. De friske figurene springer ut av lerretet, men jeg skulle ønske de hadde en klarere sammenheng og opptre i.
LES: Anmeldelsen av Lukas Moodysons Lilja 4-ever
Etter flere vanskelige filmer på 2000-tallet er det godt å se Lukas Moodyson regissere seg tilbake til en mer fornøyelig sinnstilstand i Vi er best!
Dette er riktignok ingen ny Fucking Åmål eller Tilsammans, men er en tidvis morsom feiring av barn og ungdoms livskraft, deres åpne vilje til prøving og feiling og punkens fortreffelige egenskaper til energiutfoldelse.
