Den lille prinsen er et nydelig eventyr som kanskje fremstår som nok en data-animert familiefilm, men det spørs om ikke historiens tematikk vil gå over hodet på de aller minste barna.
Her får vi nemlig servert en drømmende fabel om varm og myk menneskelighets vanskelige kår i en kald og kantete verden, og om voksne som har glemt hvordan det var å være barn.
Regissør Mark Osborne (Kung Fu Panda) blander ulike animasjonsmetoder på en smart og effektiv måte og forteller en poetisk historie som kanskje treffer voksne sterkere enn barn.
Den lille prinsen belønner deg med fantastiske bilder og filosofiske tanker om livet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Drømmer stort om det umulige
Filmen er basert på en bok fra 1943, skrevet og illustrert av franske Antoine de Saint-Exupéry.
I filmversjonen er handlingen oppdatert til vår tid, der ei jente flytter inn i et nytt nabolag med moren sin. Den nærmeste naboen er en eksentrisk gammel flyger som forteller jenta en historie om en liten prins som bor på en asteroide, og som han en gang møtte etter et havari i ørkenen.
Mannen reparerer på flyet som en gang skal ta ham med tilbake til den lille prinsen, men det skal bli opp til jenta å få det til å skje.
LES: Anmeldelsen av Warcraft: The Beginning
Den moderne verden skildres som et sted der et menneske defineres av dets prestasjoner. Jentas mor har lagt opp et strengt regime for å forberede datteren på skolegang og voksenliv.
De bor i et hus i en by der alt er firkantet. Forskjellen er stor når historien tar oss over til den gamle flygernaboen, der gresset vokser vilt og alt henger på halv tolv, men han kan noe som andre voksne tilsynelatende har glemt, nemlig å drømme stort om det umulige.
Kanskje går Mark Osborne litt for grundig til verks for å utbasunere kontrastene, vi skjønner tegninga tidlig, men historiefortellingen fungerer likevel etter hensikten.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Praktfull animasjon
Det brukes to forskjellige animasjonsteknikker i Den lille prinsen. Digital animasjon er den dominerende formen, men en historie i historien skildres med stop motion-animasjon.
Dette er et modig grep som fungerer overraskende godt for å skille mellom filmens nåtid og fortid, eller kanskje er det mellom virkelighet og fantasi?
LES: Anmeldelsen av Alice Through The Looking Glass
Regissør Mark Osborne har kanskje gjort en del forandringer og oppdateringer fra Antoine de Saint-Exupérys berømte bok, men filmen ivaretar bokas filosofiske betraktninger rundt hva som er grunnleggende viktig i livet.
Den lille prinsen kan faktisk gi oss et og annet å tygge på i forhold til vår oppfatning av oss selv, om vår menneskelighet, om barndom kontra voksenliv, og den forteller sin historie med praktfull animasjon og gode norske stemmer.
