I Margreth Olins nye dokumentarfilm Barndom, følger vi barn i Aurora barnehage på Nesodden gjennom ett år.
Filmen er et herlig innblikk i barns evne til fantasi og lek. Et observant kamera gir oss et bilde på hvordan barn helt på egen hånd klarer å gjøre verden til et artig og spennende sted – bare de får sjansen.
Dokumentaren er samtidig et ektefølt kjærlighetsbrev til de som tar vare på barna våre, og en varm fortelling om gleden av å bare være barn.
Filmanmeldelse: «Mannen fra Snåsa» – Dypt fengslende dokumentarfilm!
For lite lek i skolen
Margreth Olin har som regel et budskap hun ønsker å formidle med filmene sine, og slik er det også med Barndom.
Hun har tidligere uttalt at hun håper å vise filmen for kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, for å sette fokus på det hun mener er et for stort læringspress på barna i skolen.
Barndom er imidlertid en observerende dokumentar, der dokumentaristen er fullstendig fraværende. Hun stiller ingen spørsmål, og forklarer heller ikke pedagogikken i barnehagen, foruten en enkel tekstplakat i starten av filmen.
Flue på veggen under barnas lek
Aurora barnehage har fått dispensasjon til å ha et eget opplegg for seksåringer før de flyttes over i skolen, men dette formidles aldri ordentlig i filmen.
Olin lar barnas lek, hvordan de opplever den, og hvordan leken påvirker deres følelser tale for seg. Man må ha kjennskap til Olins kamp for mer lek i skolen, for å forstå filmens politiske budskap. Dermed satt jeg igjen med en følelse av at filmens formspråk sto litt i veien for temaet.
Men som en ren observasjon av viktigheten av lek, fungerer Barndom ypperlig. Det er morsomt og flott å få være flue på veggen, og få et innblikk i hvordan verden ser ut gjennom barnas øyne.
Filmanmeldelse: «De andre» – Tung film, tung agenda.
Harmonisk og vakker
Barndom er en stillferdig film. Hvordan kameraføringen til Øystein Mamen, dveler ved en ru hånd som holder en barnehånd, følger penselen som maler en akvarell, eller holder seg på et filosoferende barneblikk, har noe poetisk over seg.
De mange naturbildene fra barnehagens turer i skogen bidrar også til å gi dokumentaren et harmonisk og vakkert preg. Bildene av barn som lar fantasien få fritt spillerom når det gjelder lek i naturen, er nydelige.
Som nostalgikeren jeg er, koste jeg meg virkelig med dokumentaren. Filmen tar meg rett tilbake til egen barndom, samtidig som den vekker tanker om hva som er viktig den dagen jeg selv skal oppdra egne barn. Og med det har vel kanskje Margreth Olin oppnådd målet sitt.
