Jeg hater egentlig filmer om dysfunksjonelle forhold. De kan ofte være så vanvittig ubehagelige å se.
Xavier Dolans Det er bare verdens undergang er så ubehagelig som det kan bli. Filmen skildrer en klaustrofobisk formiddag vi helst skulle ha vært foruten.
Men dette er også et godt drama, drevet av strålende skuespillere.
En vanskelig hjemkomst
Den prisvinnende forfatteren Louis (Gaspard Ulliel) skal dø. Han ønsker å ta et oppgjør med familien han omtrent ikke har hatt kontakt med på tolv år, og reiser hjem fra storbyen for å besøke moren, søsteren, broren og svigerinnen sin.
Møtet blir akkurat så vanskelig som Louis fryktet. Hjemkomsten hans trigger et vell av begravde følelser – bitterhet, sorg og sinne.
Louis føler han ikke har noe til felles med familien, og de føler at han ser ned på dere provinsielle liv – som han kanskje gjør.
Klaustrofobisk
Det er bare verdens undergang er basert på et teaterstykke av Jean-Luc Lagarce, og Dolan har holdt på noe av rammeverket i sin tolkning. Filmen er som et kammerspill, der samtaler mellom to og to figurer foregår i små rom.
Dolan liker å bruke det visuelle uttrykket i filmene sine for å fortelle noe om rollefigurene i dem. Her er kameraet svært tett på, og rollefigurenes ansikter fyller ofte store deler av skjermen, mens resten av bildet er ute av fokus.
På denne måten visualiseres den klaustrofobiske følelsen Louis kjenner på, og videreføres til oss som sitter i kinosalen.
Og det er nesten uutholdelig å være i disse små rommene med denne dysfunksjonelle familien. Louis sin angst for konfrontasjon er til å ta og føle på.
Filmanmeldelse: «Mamma» – Ekstraordinær film fra ekstremtalent.
Godt skuespill
Med kameraet så nært er det ingen som kan slippe unna med slett skuespill. Men så har også Dolan samlet et fabelaktig knippe skuespillere.
Nathalie Baye, Marion Cotillard og Léa Seydoux spiller kvinnene i familien, og deres scener alene med Gaspard Ulliel er filmens beste.
Baye, som spiller Louis sin mor har en enorm tilstedeværelse på lerretet, mens Louis sin svigerinne Cathrine er svært følsomt spilt av Marion Cotillard. Med det tette kameraet får hun virkelig brukt sine uttrykksfulle øyne for alt de er verdt.
Les også: «Laurence Anyways» – En forbløffende prestasjon av den unge filmskaperen Xavier Dolan.
Ubehagelig, men god
Dolans filmer omhandler ofte tabuer eller temaer som er vanskelig å snakke om, og det er mye som forblir usagt i Det er bare verdens undergang.
Bitterhet, sorg og sinne kommer opp i dagen i løpet av Loius sitt besøk, men det er fortsatt mye som ligger igjen under overflaten, klart til å bli et betent sår.
Dette er altså ingen behagelig filmopplevelse – men Xavier Dolan har, i sin nette alder av 28 år, laget nok en god film.
