United States of Love er en velgjort og ubehagelig reise i de triste, fæle og ensomme delene av menneskets kjærlighetsliv.
I en smart komponert flettverksfilm følger regissør Tomasz Wasilewski fire kvinner som på ulikt vis oppdager at gresset er ganske grått på alle sider av kjærlighetens gjerder. Og måten den polske filmskaperen lar det hele eskalere på er like imponerende som det er uventet.
Det er likevel en film som tester tålmodigheten min på veien mot sitt utmattende og vonde klimaks. Filmen er omstendelig i situasjonsoppbyggingen, og selv om det kommer mye kompleks karakterutvikling av denne seige komposisjonen, så blir det til tider for langdrygt.
ANMELDELSE: Kong: Skull Island – udiskutabel underholdningsverdi
(Foto: Storytelling Media)
Fire ulykkelige historier
United States of Love spilles ut på et bakteppe av nyvunnet frihet for Polen. Året er 1990. Muren har falt. Økonomien er åpen. Supermarkedet selger jeans, og skolen underviser i dans à la Whitney Huston.
Vi følger fire kvinner som på hvert sitt vis tar sats i dette nye samfunnet og prøver å finne fram til egen lykke. En er strandet i et kaldt ekteskap og drømmer om den lokale presten, en annen er forelsket i den mye yngre nabokvinnen.
ANMELDELSE: Ishavsblod – Gir et utskjelt yrke en oppreisning
Dette er rike karakterportrett som viser hele rollefigurer som er relaterbare og gripende. Skuespillet er dempet og hverdagslig og gir en følelse av at dette er mennesker og situasjoner som lett kan overføres fra Polen 1990 til hvor som helst.
Men ved å plassere dette dramaet i en nasjons brytningstid, hvor håpet preger samfunnet, så blir kontrasten ekstra virkningsfull når Wasilewski maler ut sine sosialrealistiske tragedier.
ANMELDELSE: Kvinne, ukjent – Humant og moralsk utfordrende drama
En krevende film
United States of Love er ikke en film for alle. Den har et tema det er lett å sette seg inn i, men både tempo og fortellerstil gjør den krevende for et norsk kinopublikum.
Fotograf Oleg Mutu går for en fargepalett som er isende kjølig og smaker tungt av den hverdagsgråheten filmen tematiserer. Og regissør Tomasz Wasilewski er tilbakeholden med å si ting rett ut.
Mange av scenene fanger opp handlinger som antyder og beskriver sinnsstemninger og begjær hos karakterene, så er det opp til publikum å sette disse sammen for å skjønne hva og hvorfor. Noen av disse nøye komponerte konstruksjonene er en opplevelse, men filmen er ujevn i kvaliteten på sine poeng, og av og til brukes det lange strekk på å si veldig lite.
Det gjør at filmen blir kjedelig i perioder, men sannelig slår den fra seg også. Filmens siste akt er så vond og vellaget at de siste bildene hang fast i kroppen lenge etter at kinolyset gikk på.
