Dokumentarfilmen Ishavsblod – De siste selfangerne skildrer livet om bord på selfangstskuta Havsel på det kanskje siste toktet i Nordishavet i 2015.

Regissørene Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen gir et svært interessant innblikk i hvordan moderne selfangst foregår, samtidig som filmen inneholder fine personkarakteristikker av et morsomt mannskap.

Det er dramatiske bilder som presenteres, både når det gjelder selve fangsten og de tøffe omgivelsene den foregår i. Dokumentaren er engasjerende og gir en fornyet respekt og forståelse for den tradisjonsrike selfangsten som nå ser ut til å være historie.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kaptein Bjørne Kvernmo speider etter sel i "Ishavsblod - De siste selfangerne". (Foto: Koko Film)
Kaptein Bjørne Kvernmo speider etter sel i “Ishavsblod – De siste selfangerne”. (Foto: Koko Film)
Kontrastfylte bilder av blodige isflak

Filmen starter med å gi oss en effektiv smakebit på hvordan selfangsten foregår. En fangstmann med kroppskamera hopper forsiktig fra isflak til isflak mot en skutt sel mens hjertet hamrer av spenning og forventning.

Så går filmen litt tilbake i tid og introduserer oss for noen av personene som skal være med på dette kanskje siste toktet. Førstestyrmann Espen Brandal pakker hullete ullundertøy mens han åpent erkjenner at kapteinen Bjørne Kvernmo er en spesiell fyr.

Når vi møter sistnevnte, får man et inntrykk av at det kanskje ikke er langt unna sannheten, men Kvernmo fremstår også som ytterst seriøs og profesjonell med sine sjøvante kunnskaper, og gjennomtenkte holdninger.

Han kommer med mange fargerike uttalelser som vitner om en noe hard personalpolitikk. Det går blant annet ut over ferskingen Håkon Birkeland, som får visse innkjøringsproblemer ombord.

Anmeldelse: Sameblod er brutalt godt laget

Ishavsblod har mange flotte bilder av livet på havet i både stille solvær og kokende storm. Den har også kontrastfylte bilder av blodige isflak, som kanskje kan føles ubehagelig å se på, men som samtidig er vakkert på en forunderlig, særegen måte.

Avliving av søte seler kan være noe som enkelte kvier seg for å se, men det filmes forholdsvis skånsomt på en elegant måte. Kameraet vendes bort eller endrer fokus under de verste scenene, så du slipper å se hakapik knuse selskalle.

De store blodmengdene spares man også for innledningsvis, men det blir mer og mer av det dess lenger ut i filmen man kommer. Det er åpenbart at Ottersen og Mortensen har hatt en plan om å gjøre publikum gradvis vant til synet før blodet får strømme fritt. Når vi får se selfangsten i all sin grufulle prakt, gjør det inntrykk.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Selfangstskuta "Havsel" i hardt vær i "Ishavsblod - De siste selfangerne". (Foto: Koko Film)
Selfangstskuta “Havsel” i hardt vær i “Ishavsblod – De siste selfangerne”. (Foto: Koko Film)
Observant kamera

Ishavsblod gir et godt bilde på livet om bord på Havsel, der mannskapets harde arbeidshverdag og dynamikken mellom dem skildres nært og tett. Vi får flotte bilder av fangstmenn i aksjon på et bølgende teppe av isflak.

Et observant kamera fanger inn mange små hendelser i hverdagen, som for eksempel kvessing av øks, soving på lugar, utkikk fra mastetoppen og matlaging i byssa, redigert med god flyt og rytme av rutinerte Anders Teigen.

Den mest dramatiske sekvensen er når Havsel må stikke til Island med en sterk storm i hælene. Her har Ottersen og Mortensen sikret seg mange bilder som effektivt viser viktigheten av å sikre ting om bord i en båt når bølgene ruller som verst.

Anmeldelse: Tungeskjærerne er et hyggelig, men litt kunstig besøk i nordnorsk fiskekultur

Ishavsblod – De siste selfangerne gir et solid inntrykk av moderne selfangst, hvordan de overholder regler, lytter til selfangstinspektøren som er med og har respekt for arbeidet som utføres.

Man får en sørgmodig følelse av at den tradisjonsrike fangsten nå ser ut til å være historie, men filmen diskuterer ikke omstendighetene rundt dette, hverken de følelsesdrevne kampanjene mot selfangst, statens fjerning av subsidiene, eller EUs importforbud mot selprodukter.

Filmen legger riktignok opp til et slags spenningsmoment om hvorvidt førstestyrmann Espen vil komme til å ta over, uten at det blir konkludert. Dersom Ishavsblod virkelig skildrer det aller siste selfangst-toktet, er det i det minste en svært solid dokumentarfilm som gir et utskjelt yrke en oppreisning.

Om FILMEN

Ishavsblod – De siste selfangerne
  • Ishavsblod – De siste selfangerne
  • Slippdato: 17.03.2017
  • Regi: Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen
  • Utgiver: Uavhengig distribusjon
  • Aldersgrense: Tillatt for alle
  • Sjanger: Dokumentar

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.