Adjø Montebello er en kunstnerisk ambisiøs musikkfilm som blander sanger, skråblikk og samfunnskritikk i en original miks av fiksjon og konsertfilm. Og er du Karpe Diem-fan, er det bare å glede seg.
Konsertdelen, som er satt sammen fra de tre konsertene bandet holdt i Oslo Spektrum våren 2017, er så bra at gåsehuden kommer flere ganger. Både scenografi og artisteri sitter som et skudd. Det er smart filmet, og regissør Thea Hvistendahl bruker både publikum og filmens fiksjonsramme til å få maks ut av konsertene på kinolerretet.
Filmens andre verden er bygd videre på musikkvideouniverset som har fulgt Heisann Montebello-albumet. Her er kvaliteten mer ujevn. På sitt beste er det både poengtert og morsomt, men tonen, sammenhengen og drivet i filmen slites av de stadig skiftene fra konsert til skuespill – og så er det et par av innslagene som blir litt for enkle.
ANMELDELSE: Kometen – Et klimaks som selv Spielberg ville nikket anerkjennende til
Kritikk med konsekvenser
Samfunnskritikken sitter fra første grynt i Adjø Montebello.
Filmen starter med utgangspunkt i Magdi Ytreeide Abdelmaguid reaksjon på Erna Solbergs hilsen til Ariel Sharon i 2014, og dykker derfra inn i et fiksjonsunivers der Karpe Diem er fengslet av purken og dømt til døden.
Deres siste ønske er å spille tre konserter i Oslo Spektrum. Det blir innvilget, og derfra følger en film som veksler mellom å la rollegalleriet fra «Heisann Montebello»-låtene, med figurer som Kjeften, Apen, Nils og Hassan, fortelle sine historier og vise konsertklipp av låtene i sin helhet.
Denne fragmenterte fortellerstilen gir flere knallgode scener, og vi får også gjensyn med noen av de kuleste scenene fra musikkvideoene (deriblant Thea Hvistendahls glitrende sistedel fra Attitudeproblem og fengslingen fra Den islamske elefanten). Men ved å veksle mellom det dokumentariske og fiksjonen, så blir det også en del start og stopp i historien.
Hver for seg fungerer alt bra. Men alvoret og slagkraften som ligger i det treffsikre tekstuniverset, som spilles ut med innlevelse og intensitet, mister noe av kraften når det klippes til Oslo Spektrum hvor publikum har telefonene oppe, Karpe Diem koser seg og det er familie i salen.
ANMELDELSE: Jul i Blodfjell – den julekalenderen jeg vil ha i år
Jeg blir begeistret for denne filmen
Selv om jeg ikke synes alt svinger like godt sammen i Adjø Montebello, så blir jeg imponert av ambisjonene og den kreative skaperkraften som ligger bak denne filmen.
Det er ikke første gangen artister spiller både sin egen musikk og fiktive rollefigurer i spillefilm. Beatles sin A Hard Days Night (1964) er en av mine favoritter med den kombinasjonen. Men regissør Thea Hvistendahl og fotograf Pål Ulvik Rokseth tør her å utfordre publikum med et filmspråk og en fortellermåte som ligger nærmere måten låttekster og musikkvideoer kommuniserer på.
Det er veldig spennende, og det åpner opp for å formidle et bredt spekter av følelser, meninger og betraktninger som finner hverandre på tvers av narrativ struktur og får en felles klangbunn. Dette ville vært vanskelig å få til på samme måte i en mer tradisjonell og lineær historie.
Jeg liker også veldig godt at Thea Hvistendahl og Pål Ulvik Rokseth tar igjen visuelle krumkaker fra sin egen musikkvideoproduksjon. De to er rett og slett knallgode på å komponere bilder som slår og fester seg – sjekk gjerne ut den nydelige musikkvideoen de to lagde til Kaja Gunnufsens Faen Ta.
Chirag Rashmikant Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid er glimrende på scenen, og duoen fungerer også godt i rollene de spiller. Det er litt småskurr her og der. Jeg får ikke helt godfølelsen på en slåssescene som er å finne i både musikkvideoen til Den islamske elefanten og i starten av filmen. Men de har begge topp timing og nok karisma til at det flyter fint i både dialog og mimikk.
De to er stjernene i en film som er både leken og modig. Og da er det lett å bli begeistret i kinosetet sitt.
