Med fullt band og tre korister trer Nosizwe ut på scenen. Et inkluderende hyl fra hovedpersonen – faktisk – er startsskuddet på Øya-konserten. Oppmerksomheten er dermed, om man vil eller ei, rettet mot scenen.
Les: Alt fra Øya | Se: Bilder fra Øya 2013
Afrofunk-inspirerte spor samt hennes alternative tilnæring til soula låter er i en egen klasse i Norge, noe som – heldigvis – blir tydelig på Klubben, den bortstuede Øya-scenen. Flankert av nevnte band og ikke minst blåserrekken, skinner artisten med den kraftfulle stemmen som en skyfri himmel i juli. Talentet er på plass, og utstrålingen til artisten gjør det tøft for enhver bortskjemt festivalgjenger å motstå.
Hun kler groovepartiene og behersker sådan lavmælte sanger, som bryter med et ellers energisk show. Spor om kjærlighetssorg i lag med tonene til en saksofon slår sjeldent feil og virker som et befriende element for halvslitne Øya-deltakere.
«Will you dance with me, Øya?». Oslo-artisten byr mye på seg selv, og jeg merker jeg blir glad for at vi har fått en tydelig, beklager uttrykket, fanebærer for soulsegmentet i kongeriket: Begavelse møter en sterk kommunikasjonsevne. Vel blåst.
Ali R. S. Pour
