De har hatt sitt å stri med det siste året, Slayer. Gitarist Jeff Hannemann, som står bak flere av bandets sterkeste øyeblikk, døde av leversvikt i mai – etter lang tids sykeleie i kjølvannet av et edderkoppbitt, trist og absurd nok.
Noen måneder tidligere fikk trommis og medgrunnlegger Dave Lombardo (nok en gang) fyken på grunn av økonomiske stridigheter, med den ikke akkurat slående sympatiske Kerry King igjen som ensom kaptein på dekk. Det er med andre ord ikke helt enkelt å vite hva man har grunn til å forvente når metallegendene runder av årets Øyafestival.
Les: Alt fra Øya | Se: Bilder fra Øya 2013
Én ting er i alle fall sikkert fra første sekund: Slayer er ikke et band som bruker allverdens med tid på å dvele ved fortiden. ”World Painted Blood” og ”Disciple” er relativt nye tilskudd til katalogen, og verken den stadig mer permanente gitarvikaren Gary Holt eller trommis Paul Bostaph gjør skam på oppgavene sine.
Det skurrer riktignok her og der, særlig i starten. Fra min posisjon er Kings gitar langt høyere enn Holts (og alle andre instrumenter også, for den saks skyld), noe som naturlig nok legger en demper på sistnevntes forøvrig inspirerte shredding. Tom Arayas vokal truer rett som det er med å forsvinne under konsertens første halvdel, og Bostaph mønstrer ikke riktig samme rytmiske autoritet som Lombardo (en skjebne han kan trøste seg med å dele med majoriteten av verdens batterister).
Med det ryddet av veien: Det er forbløffende hvor giftig og kompromissløst eldgamle numre som ”At Dawn They Sleep” og ”Hallowed Point” fortsatt låter i 2013. I motsetning til de fleste av sine generasjonsfeller har Slayer aldri leflet særlig med melodiske elementer – det nærmeste vi kommer i kveld er det nifse clean-partiet på ”Seasons In The Abyss” – men de besitter til gjengjeld et stramt grep om både klassisk rock (”Mandatory Suicide”) og frådende punk (”War Ensemble”, ”Hate Worldwide”).
Araya er en lun og jovial frontmann med en rev bak øret – fantastiske ”Dead Skin Mask” introduseres for eksempel som en kjærlighetssang. Når de illevarslende tonene av ”Raining Blood” gjaller utover Sjøsiden føles den mørke lykken fullkommen. Jeff Hanneman får sin hyllest i form av et backdrop med etternavnet skrevet inn i Heineken-logoen (så kan man jo saktens diskutere hvor smakfullt dét er) under de spinnville ekstranumrene ”South Of Heaven” og ”Angel Of Death”.
Det er bare å konstatere: Slayer lar seg ikke stoppe, uansett hva du kaster i fleisen på dem.
Marius Asp
