Soundgarden er blant få band i sin sjanger og epoke jeg har maktet å bevare interessen for, temmelig nøyaktig 20 år etter storhetstiden.
En av grunnene kan være at Seattle-kvartetten ikke har tilsmusset diskografien med unødvendige utgivelser etter den mer enn solide svanesangen Down On The Upside (1996). Vel har Chris Cornell prøvd hardt (og i stor grad feilet) på egenhånd, men det var først med King Animal på tampen av fjoråret at Soundgarden brøt sin selvpålagte og mangeårige stillhet.
King Animal er et helt ålreit beist, men bandets bautaer er fortsatt Badmotorfinger og Superunknown i mine ører, plater der bandets harde og seige, men ofte temmelig smarte og flerdimensjonale uttrykk fikk noen av sin generasjons beste melodier å bryne seg mot. Black Sabbath eller Led Zeppelin? Ja takk, begge deler, sa Soundgarden, og føyde nødvendig melodisk og spilleteknisk egenrådighet til ligningen.
I 2013 gjør bandet sitt beste for å forvalte hele sin karriere, med flere låter fra Louder Than Love (1989) rygg mot rygg med en raus andel nye låter. Og starten på konserten i Oslo Spektrum er sterk – i det minste på papiret: Den mer enn akseptable comeback-singelen «Been Away Too Long» følges opp av perleraden «My Wave», «Spoonman» (i en noe hektisk utgave), «Jesus Christ Pose» og «Gun».
Dessverre er lyden i Oslo Spektrum katastrofal på dette stadiet av konserten, og det er først når settet begynner å bli tungt på nyere (og det må sies: mer ordinært) materiale at dét problemet bedrer seg. Men verken «Taree» eller «Halfway There» treffer helt, og det vil være en overdrivelse å si at bandet spruter av overskudd.
Lyspunkter forekommer imidlertid med stadig større hyppighet utover konserten. En krisp «Fell On Black Days» og beatleske «Blow Up The Outside World» stikker seg ut blant høydepunktene – Chris Cornell jobber for penga, det skal han ha, og under sistnevnte knuser han like godt gitaren sin i en seanse som vaker mellom det inspirerte og det pinlige.
Under påfølgende «Outshined» våkner etterhvert publikum til liv, og «Rusty Cage» er storslått og logisk avslutning på det ordinære settet. Men ingen av ekstranumrene – deriblant en uinspirert «Black Hole Sun» – er i stand til å forlenge momentumet. Hvilket jo strengt tatt er vitsen med dem.
Summa summarum: Det er godt at Soundgarden opererer som en enhet igjen, og deres potensiale til å skape magiske øyeblikk sammen skal aldri avskrives. I Oslo Spektrum føltes det imidlertid sjeldent som noe mer enn en grei dag på jobben.
Marius Asp
