Soundgarden - King Animal
Terningkast 4

Soundgarden på stedet hvil

Lite har forandret seg i Soundgarden på 16 år, og det er helt greit.

Etter 16 år kan du igjen dykke ned i ny Soundgarden-musikk, og det uten at bandet høres ut som om de har blitt særlig mye eldre. På King Animal er det nemlig mye som er likt det bandet leverte på sin siste og undervurderte plate Down On The Upside i 1996. Det betyr en variert meny av tunge riff, pludrete rock, halvfølsomme ballader, og låter som spriker i mange retninger. Pluss på litt inspirasjon fra Audioslave og Chris Cornells solokarriere, så aner du gjerne hvor vi er rent musikalsk.

Det betyr også at alle som håpet på et gjenhør med metalen fra Badmotorfinger, genialiteten fra Louder Than Love, markedsrocken fra Superunknown eller den sjarmerende råheten fra debuten Ultramega OK blir skuffet. Men man kan ikke bli overrasket. Det var lite som tydet på at Soundgarden skulle gå tilbake i eget bands barndom, og King Animal inneholder mye bra stoff – selv om albumet nok ikke er det gedigne comebacket som fansen håpet på.

De lettere klagende og tunge gitarene er definitivt i undertall på King Animal, mens lekenheten står i sentrum. «Been Away For Too Long» starter albumet med hissig tromming, friskhet, og en meget treffende tittel. Det er svært lett å kjenne at jeg har savnet Soundgarden lenge. «Non State Actor» følger opp som platens beste låt, mens «By Crooked Steps» tviholder på den gode starten.

Den tunge åpningstrioen blir så avløst av en lang rekke halvgode sanger. «A Thousand Days Before» går i de lettere psykedeliske og skingrende fotsporene til The Byrds «Eight Miles High» uten å nå helt frem, mens «Taree» og «Bones Of Birds» er seige, balladelignende låter som ikke helt treffer følelsene. Resten av ferden mot slutten av platen er en blanding av direkte rock, køntri-inspirasjon og poprock som varierer fra det grufulle til det høyst akseptable. Mest av det siste.

Avslutningen med «Worse Dreams» og «Eyelid’s Mouth» fører oss igjen tilbake til god gammel Soundgarden-lyd, før den dvelende og merkverdige avslutningen «Rowing» sender deg på søken etter play-knappen igjen. King Animal viser et band som fremdeles leker seg med forskjellige uttrykk, og som for lengst har kvittet seg med grungens litt trange trøyer – litt på godt og litt på vondt. Selve bandet Soundgarden viser seg også frem med pen innsats på alle instrument-fronter, og det er fremdeles få som matcher Chris Cornell som rockevokalist.

En hel del plusser må også deles ut fordi King Animal vokser i kvalitet etter de første keitete gjennomhøringene. Som en vits man misforsto og kalte dårlig, men som sniker seg innpå med sin underfundige kvalitet etter noen timer. Så står man der, litt forlegen, men med et smil. Der har du Soundgarden. Først fryktet jeg at jeg måtte frem med slakterkniven. Det ble ikke nødvendig. Greit å slippe å stikke i gamle venner.

Totto Mjelde