Er Metz det beste rockebandet i verden akkurat nå? Tanken slår meg mens Toronto-trioen river i som om det står om universets siste talte sekunder under sistelåta «Wet Blanket» – der låtens støykjerne vokser seg til noe stadig større og forløses ut i gåsehud.
Les mer: Alt fra Øya
Når det er sagt: Den selvtitulerte debutskiva av fjoråret burde fått langt mer oppmerksomhet. Ikke bare av musikkpressen generelt, men av alle som fortvilt synes at rockemusikken har oppholdt seg i et traust vakuum de siste årene.
Med de mildt sagt håpløse titlene «Sad Pricks», «Negative Space» og «Rats» som noen av eksemplene, er ikke bare kanadierne i stand til å skrive låter, men de pakker også det rasende punkutgangspunktet inn i en deilig grøt av vindskeiv gitarstøy. Hadde plateselskapet Sub Pop gitt dem ut to tiår tidligere kan du banne på at den bortglemte grunge-benevnelsen hadde blitt stemplet på bandlogoen.
Dissonans og misantropi til tross: Det er sjelden man ser et band som tar imot publikum med såpass åpne armer. Etter endt andrekutt, «Negative Space», introduserer frontmann Alex Edkins – en slags sympatisk gærningtvilling av Ginger Elvis – neste låt («Knife In The Water») som er «the closest we get to a dance song». Han er tilsynelatende over seg av takknemlighet for at kun ett menneske melder seg til å riste løs. «One person is all we need to get started,» repliserer bassist Chris Slorach.
Herfra vokser et allerede bunnsolid utgangspunkt (dette er et band som sannsynligvis spiser, sover og puler i øvingslokalet) seg stadig mektigere, med nevnte «Sad Pricks», «Headache», «Get Off» som noen av høydepunktene. Noe må det vel bety at stillheten i teltet er slående mens bandmedlemmene tar seg vel fortjente ølslurker mellom slagene.
«Thank you for showing up! We’ll be back in November,» gliser frontmannen før den kolossale sistelåta, og tilsvaret «Jo, bare hyggelig» kommer fra et sted bak meg. Man kan gjøre seg selv fryktelig mye lurt i å stikke hodet innom John Dee når høsten har banket på for fullt.
Kim Klev
