At Ty Segall i relativt ung alder allerede har tilbakelagt en tredve-førti utgivelser på noen år, er ikke i seg selv en handling jeg finner verdt å berømme. Hyperproduktiviteten hans har spredt seg utover et nokså bredt rockspekter, fra egen garasjerock via det eksperimentelle samarbeidet med White Fence til den kommende, mer klassisk hardrockpregede gruppen Fuzz. Likevel har han fortsatt til gode å gi ut et ordentlig bra album (om man da ikke tar med hans ørlille opptreden på Mikal Cronins MCII).
Det mest frustrerende med denne utgivelsesmanien er jo at man vet at mannen hadde kunnet roe seg ned og holdt prosjektene til et mer gjennomtenkt, destillert albumnivå. Tankene går her til et av mine favorittband, Guided By Voices, som bare siden januar 2012 har gitt ut fire fullengdere, samt et par-tre soloalbum og sideprosjekter. Det er vel unødvendig å nevne at man ikke behøver å sette av de syv timene det krever å komme gjennom dette.
Det er derfor Ty Segalls Sleeper fungerer såpass bra som hvileskjær. Mens tempoet på utgivelser raser avgårde, er dette det første albumet hans der musikken virkelig får satt seg skikkelig. I denne tapningen står han noenlunde alene, kun flankert av en halvakustisk gitar, tilløp til strykere og tromming på gitarkassen. Intimiteten kler ham.
Han har alltid vært en musiker som hegner om sekstitallet – så også her, selv om han i enda større grad kombinerer sin indre freak med store mengder blues og tekster av dertilhørende dyster karakter. Aller best er han på «She Don’t Care», «6th Street» og «Sleeper», som alle forserer ferdigpløyde musikalske terreng med en god porsjon identitet, ikke langt unna Kurt Viles bedrifter i samme område. Den skurrende, hastige produksjonen spiller også inn, og gir det en kledelig følelse av ekthet.
Men så var det dette med egenart, da. Etter tilstrekkelige gjennomlyttinger er ikke Sleeper så veldig mye mer enn en temmelig sjarmerende påminnelse om at den siste bluesballaden om brusten kjærlighet enda ikke er skrevet. Således er dette et hyggelig overskuddsalbum fra en fyr man ikke skulle tro hadde noe av dette, men setter man fascinasjonen for fenomenet Ty Segall til side er dette fordypningsmateriale for spesielt interesserte.
Jørgen Hegstad
