Et ærlig forsøk på å forklare valgsystemet - med kattunger og pandababyer

Urgh! Nå maser de om dette valget igjen!
Som du visstnok MÅ forholde deg til om du skal være voksen.
Med politikere på TV og Facebook som snakker om ting du hverken skjønner eller bryr deg om
For ikke å snakke om kleine instagrambilder...
Politikerne bruker store ord, men det kan virke som at hvem enn du stemmer på blir utfallet det samme. Valgresultatene blandes sammen til en grå smørje ingen egentlig er enige eller fornøyde med.
Men akkurat i år kan det faktisk kanskje være litt kult å følge med på stortingsvalget. For den store, grå klumpen får vi egentlig bare dersom det blir en flertallsregjering. Og det er det langt ifra sikkert at det blir
Historisk sett er det faktisk ganske sjeldent. Det har bare skjedd to ganger siden 1971: Kåre Willochs regjering fra 1983 til 1985, og Jens Stoltenbergs andre regjering fra 2005 til 2013
For å få flertall må en regjering ha over 50% av mandatene. Og siden det ofte er mange partier med mange forskjellige meninger på Stortinget, er det ganske vanskelig å få over halvparten til å bli enige om alt.
Mye mer vanlig, er en mindretallsregjering. Da har det, eller de partiene som har gått sammen, mindre enn halvparten av mandatene på Stortinget.
Og må ofte forhandle med andre parti for å få igjennom sakene sine. Da har alle partienes størrelse masse å si!

Regjeringa vi har i dag er ei koalisjonsregjering. Det betyr at flere partier går sammen for å danne regjering og fordele statsrådspostene* seg imellom. Statsråder er de som kaller seg "ministere". Selv om det egentlig bare er statsministeren og utenriksministeren som faktisk har den diplomatiske tittelen "minister", høres det kulere ut enn "statsråd"
Selv om Høyre og Frp har lagd regjering er de fortsatt i mindretall på Stortinget og avhengig av støtte fra KrF og Venstre for å få politikken sin igjennom
Dermed har støttepartiene KrF og Venstre mulighet til å påvirke regjeringa i sine hjertesaker. Siden regjeringa er avhengig av deres støtte i sine saker.
Venstre har blant annet truet med å trekke støtta si dersom regjeringa skulle gå inn for oljeboring i Lofoten og Vesterålen.
Men det som er enda kulere enn å være et støtteparti, er å i tillegg være et vippeparti

Alle småpartiers våte drøm er å være et vippeparti. Da har du nemlig mye mer makt enn et lite parti vanligvis har!
Står to sider likt til å danne regjering, kan et vippeparti velge side og dermed avgjøre hvilken side som får flertall
Siden vippepartiet avgjør hvem som skal lede landet ved å velge side, blir partiet svært ettertraktet. Frieren som kommer med de beste tilbudene, får vippepartiets hånd.
Hvis frieren som vant skuffer vippepartiet, kan det finne på å angre på valget sitt - og ombestemme seg.
Det skjedde i 1986 da Frp var i vippeposisjon. Med sine to mandat kunne Frp avgjøre om den borgerlige sida med Høyre, Senterpartiet og KrF skulle regjere, eller om Ap og SV skulle få makta.
Frp valgte de borgerlige. Men da de ville øke bensinavgifta året etter, ble Frp misfornøyd med frieren sin.
For å unngå økte bensinpriser brukte Frp vippeposisjonen sin til å felle Willoch-regjeringa og gi makta til Ap og SV.
Om du skal følge med på valget bør du dessverre vite hva de kjedelige ordene sperregrense og utjevningsmandat betyr.
Alt handler om at vi i Norge har en ganske merkelig måte å fordele stemmer på.

Ved hvert stortingsvalg skal det velges 169 personer inn på Stortinget.
Disse plassene kalles mandater, og er litt som billetter til en fire år lang festival hvor du bare sitter og leser saksdokument hele dagen.
Utrolig nok, vil noen kanskje si, står folk faktisk i kø for å bli med på festivalen. Disse kaller vi politikere.
Hvert parti lager hver sin kø med folk som har lyst på mandater i hvert fylke. Disse kaller vi valglister, og de som bestemmer hvem som skal få mandatene i fylket vi bor i, er du og jeg.
Men det er ikke sånn at én stemme er like mye verdt over hele landet. Finnmark er 100 ganger større enn Oslo og har derfor mye større utgifter for å holde veier og sånn ved like per innbygger.
Men i Oslo bor det nesten ni ganger så mange som i Finnmark, så de bør jo ha mer å si. Fun Fact: Det bor dobbelt så mange reinsdyr som mennesker i Finnmark. Men de har for øyeblikket ikke stemmerett.
Advarsel: Det neste avsnittet inneholder MATTE. Er du allergisk mot det, TRYKK HER.
For å finne en rettferdig fordeling mellom størrelsen på et fylke og hvor mange som bor der har man lagd den mattemagiske formelen: antall kvadratmeter ganger 1,8 pluss innbyggertall. Man kom fram til 1,8 ved å stenge 100 byråkrater inn på et rom, og ikke slippe dem ut før de hadde funnet det perfekte tallet. Dette er IKKE SANT. Men det er en morsom tanke.
I virkeligheten var det bankmannen Gunnvald som i 1988 satte seg ned og regna seg fram til 1,8.
På den tida stod det i Grunnloven AKKURAT hvor mange mandater de forskjellige fylkene skulle ha. Dette ble skrevet i 1952 og hadde bare blitt endra to ganger siden. I 1973 og i 1985.
Gunnvald så med andre ord behovet for å lage en mer dynamisk regel for hvor mange mandat de forskjellige fylkene skulle ha. Vi trengte en formel!
I forkant av lovendringen i 1985 var det mye diskusjon om forholdene mellom by og land. Men omsider kom man fram til ei fordeling de fleste var enige om
Ei fordeling Gunnvald mente var et godt utgangspunkt for formelen sin. Så han satte seg ned og telte og regna på hvordan ting var i 1985.
Og kom fram til at fordelinga politikerne hadde blitt enige om, var akkurat SOM OM de hadde tatt antall kvadratkilometer, ganget det med 1,82 og plussa på innbyggertallet.
Men mot slutten av 80-tallet var folk opptatt med mange andre valgreformer. Så de hadde ikke tid til regnestykket til Gunnvald. Det var ikke før i 2002, da man skulle gjennomføre ENDA en valgreform, at man gjenoppdaga formelen hans.
Og i 2003 endra vi Grunnloven og innførte 1,8-formelen til Gunnvald. En mattemagisk versjon av den politiske viljen i 1985.
Gunnvalds formel gir hvert fylke et fordelingstall. Og dette tallet bruker vi til å fordele de 169 mandatene, én etter én, på de 19 fylkene med nok en mattemagisk formel:
Fordelingstall del på antall mandater ganger to, pluss en. Denne fordelingen kalles Saine-Laguë-metoden og er oppkalt etter den franske mattemagikeren André Sainte-Laguë som var veldig flink med grafer. Det var for øvrig også han som skal ha regna ut at det egentlig burde være fysisk umulig for humler å fly.
Og slik ender man opp med at Oslo har 19 mandater å dele ut og Finnmark har 5.

Nå som vi har fordelt de 169 mandatene, på de 19 fylkene, på en rettferdig måte, skulle man kanskje tro det var ganske rett fram å telle opp stemmene og finne ut hvem som skal sitte på Stortinget. MEN NEI, DA!
For å gjøre det mer komplisert tar vi ett mandat fra hvert fylke og legger de av til senere. Disse kaller vi utjevningsmandat og de kommer til å ha en veldig viktig rolle i hvordan Stortinget vil se ut til slutt.
Da står vi igjen med 150 mandater som fylkene skal dele ut til partiene. Disse 150 kalles distriktsmandater. For å unngå at vi får kjempemange, bittesmå partier på Stortinget, bruker vi en formel som gjør at de største partiene får mesteparten av distriktsmandatene. Men de mellomstore og bittesmå nesten ikke får noen.
Advarsel: Nå kommer det enda med matte! Er du fortsatt allergisk, trykk her!
Også her bruker vi Saint Laguës fordelingsmetode.
Først teller vi opp stemmene de forskjellige partiene har fått i et fylke, og gir det første av fylkets mandater til partiet med flest stemmer. For videre fordeling bruker vi Sainte-Laguës metode: Antall stemmer delt på antall mandat ganger to pluss en. Så da deler vi bøttas stemmer på 3, ettersom den har fått ett mandat. Og jo flere mandat man får jo høyere blir tallet det deles på.
saintelague-v1
Men Norge, Sverige og Nepal synes denne formelen er litt for rettferdig. Så vi har valgt å modifisere den. I den modifiserte varianten deles det på 1,4 dersom du ennå ikke har mottatt noen mandater. Det gjør at de store partiene som får mandat i starten, ligger bedre an til å få de neste mandatene, enn de som ennå ikke har fått noen:
saintelague-v2
Fun Fact: 1,4 har skapt mye rabalder i Sverige. Så fra og med 2018 skal de dele på 1,2.
Når fylket har delt ut alle distriktsmandatene til partiene, legger vi det som er igjen av stemmetall i en pappeske med pandababyer. De får vi bruk for senere.
Å telle stemmer på en måte som gagner de største partiene er jo ganske dårlig gjort overfor de mindre. Men her kommer utjevningsmandatene vi la av inn! De skal sørge for at de mellomstore partiene blir bedre representert på Stortinget. Men samtidig passe på at de minste ikke blir det i noen særlig grad.
Derfor må et parti ha minst 4% av stemmene totalt i landet for å kvalifisere seg til å kunne få utjevningsmandater. Dette er den beryktede sperregrensa. Kommer et parti over den kan det mangedoble antall seter på tinget.
Advarsel: Enda mer matte! Trykk her for å droppe det.

Fordelinga av utjevningsmandater er litt som et ganske kjedelig brettspill med veldig innvikla regler. Men om du følger med skal du få se kattunger i solnedgang!
Det første vi må gjøre er å finne ut hvor mange av de 19 utjevningsmandatene hvert parti skal få. Da slår vi sammen alle stemmene alle partiene har fått over hele landet. Og fjerner de som har under 4% av stemmene.
Så later vi som at Norge er en eneste stor valgkrets med 169 mandater. Og fordeler disse på de de partiene som er igjen:
Disse tenkte mandatene sammenligner vi med ditstriktsmandatene. Altså de 150 vi har delt ut. For å få til det tar vi antall tenkte mandater, minus antall distriktsmandater, for hvert parti.
Dersom noen får et minustall må de fjernes fra regnestykket å alt må regnes ut på nytt. Men ELLERS er summen av dette merkelige regnestykket antall utjevningsmandater de forskjellige partiene skal ha.
All denne mattemagien kan gi mange merkelige utfall. I 2009 vikk SV fem utjevningsmandater. Men Senterpartiet, som bare hadde 1352 færre stemmer på landsbasis, fikk kun to. Venstre derimot var 3170 stemmer unna å nå opp til sperregrensa. Men fikk bare 3,9% av stemmene på landsbasis og fikk derfor ingen utjevningsmandater.
Det året ble de rødgrønne (Ap, SV og Senterpartiet) såvidt gjenvalgt med knappe 86 av 196 mandater. (Du må ha 85 for å vinne). Så dersom 3170 flere av de som stemte hadde stemt på Venstre, eller 79248 flere hadde sittet hjemme og droppa å stemme på noen andre,hadde Venstre kommet over sperregrensa, og de rødgrønne hadde kanskje blitt avsatt.
Nå som vi har delt ut 150 distriktsmandater og 19 utjevningsmandater er Stortinget endelig fylt opp! Og partiene begir seg ut i en episk knivkamp om hvem som skal styre landet. Dette er ikke sant. Som du sikkert har gjetta er det mye kjedeligere i virkeligheten. Men ikke så mye mindre absurd.

I Norge har vi noe som heter negativ parlamentarisme. Det betyr at ei regjering ikke trenger å ha flertall på Stortinget for å sitte ved makta. Så lenge den ikke har et flertall MOT seg kan den lede landet så lenge den gidder. Men det pleier ikke å være særlig lenge om den ikke har nok støtte til å få igjennom politikken sin. Om resultatet av stortingsvalget derimot gjør at laget for å fjerne regjeringa får flertall, altså består av 85 eller fler mandater, må regjeringa gå av. Da går den avtroppende statsministeren til Kongen og anbefaler ham å be lederen for motstanderlaget om å danne regjering. Og så går Kongen til, som oftest, den anbefalte statsministeren og ber hen lage en ny regjering.
Fun fact: Belgia har verdensrekord i å være treig med å danne regjering. Etter valget i 2010 tok det 541 dager med forhandlinger før man ble enige.
Nå er vi SNART ferdig med mattemagien. Det eneste som gjenstår er å finne ut AKKURAT hvilke partier som skal få hvilke utjevningsmandater.
Men la oss først ta en pust i bakken med kattunger i solnedgang!
Advarsel: Det neste avsnittet er supernerdete! Men inneholder pandababyer med ballonger). Om du ikke er ekstremt interessert i akkurat hvordan utjevningsmandatene fordeles, eller pandababyer, trykk her!

Det er som sagt ett utjevningsmandat per fylke. Vi vet at tekoppen skal ha 8 av dem, kaffekanna skal ha 7 og mugga skal ha 5. Men vi vet ennå ikke hvilke 8 fylker tekoppen skal få mandat fra. Og når vi skal finne ut det skal det ikke lenger ha noe å si hvor stort et fylke er, kun hvor mange som bor der.
For å reversere kvadratkilometer ganger 1,8-mattemagien til Gunnvald som vi brukte for å gjøre forskjell på fylkene i utgangspunktet, bruker vi enda mer mattemagi, og regner ut noe vi kaller fylkesfaktor.Da vet vi hvor mange stemmer som i snitt står bak hvert mandat i de forskjellige fylkene.
Så finner vi fram pappeskene med pandababyer! Som inneholder stemmene som var igjen etter fordelingen av distriktsmandater. Og deler disse på fylkesfaktoren.
Da får vi et bittelite tall per parti i hvert fylke. Et tall som er ganske meningsløst i seg selv, men som kommer til å avgjøre akurat hvem som får hvilke av de 19 utjevningsmandatene.
For så stiller vi alle de bittesmå tallene, fra alle fylkene, i hele landet, på en ekstremt lang rekke, fra høyest til lavest. Partiet som står først i rekka får det første utjevningsmandatet. Da for det fylket den kommer fra.
Vi fjerner dette tallet fra rekka. Og ettersom det kun er ett utjevningsmandat per fylke, fjerner vi også alle andre fra det fylket fra rekka.
Så fortsett vi til neste tall i rekka, som får utjevningsmandat nummer to. Og sånn går det videre nedover.
Når et parti har fått alle utjevningsmadatene de skal ha, fjerner vi alle fra det partiet fra rekka. Og sånn fortsetter vi til vi har delt ut alle de 19 utjevningsmandatene.
Måten vi deler de ut på gjør at partier, mot slutten av utdelinga, kan ende opp med utjevningsmandater fra fylker de nesten ikke har fått noen stemmer i. I 2005 hadde Venstre masse reststemmer på Østlandet og skulle få fire utjevningsmandater. Men det ble fort tomt for dem på Østlandet.
Så det endte med at Vera Lysklætt i Finnmark Venstre ble valgt inn som utjevningsmandat. Selv om partiet bare hadde fått 826 stemmer der.
Til tross for Vera og de andre utjevningsmandatene til Venstre, ble det ingen borgerlig regjering. Ved stortingsvalget i 2005 var det TO klare regjeringsalternativ: Den sittende regjeringa med Høyre, Venstre og KrF, og de rødgrønne med Ap, SV og Senterpartiet.
Frp gjorde det kjempebra og ble landets nest største parti, men selv ikke det var nok til å redde den borgerlige regjeringa. Med 87 mandater vant de rødgrønne (du må ha 85 for å "vinne"), og danna den første flertallsregjeringa på 20 år.

Men i år er det slett ingen klare alternativ! Der ikke helt tydelig hvem som egentlig har lyst til å samarbeide engang.
Høyre ønsker en borgerlig regjering med Venstre, KrF og Frp. Men kan definitivt fortsatt leve med dagens Høyre+Frp-situasjon. Hvor KrF og Venstre er støttepartier på utsiden. Frp er åpne for en borgerlig regjering med KrF, Venstre og Høyre. Men er også veldig fornøyde om de får fortsette i regjering alene sammen med Høyre. (Med KrF og Venstre som støttepartier.)
Venstre ønsker en blågrønn regjering med Høyre og KrF, uten Frp. De har sagt at det er uaktuelt med en ny, formell samarbeidsavtale med en regjering hvor Frp er med og ikke Venstre selv. Men vil nok likevel støtte en slik regjering fra sak til sak framfor å gi Ap makta. Trine har sagt at det er totalt uaktuelt med ethvert samarbeid med Ap.
KrF ønsker også en blågrønn regjering med Venstre og Høyre, men om det borgerlige flertallet glipper blir det spennende å se om de skifter side. Knut Arild og Jonas har som kjent en god tone, og Jonas har vært tydelig på at han ønsker å invitere KrF til forhandlingsbordet. (Trolig før han ringer SV.)
Det virker som at det er bestemt at Arbeiderpartiet skal i regjering med Senterpartiet. Jonas har også sagt at det er veldig sannsynlig. De to partiene kan få flertall alene. Andre mulige samarbeid er Ap+Sp+SV, Ap+Sp+KrF eller Ap i regjering alene med resten av venstresida som støttepartier. Jonas har sagt at han ikke vil ha Rødt eller Miljøpartiet de Grønne inn i regjering eller ha noen formell samarbeidsavtale med dem. Men han forventer at de støtter ei Ap-regjering framfor ei borgerlig
Senterpartiet ønsker ei regjering med Ap, og vil trolig at den heller samarbeider med KrF enn med SV og Rødt. SV har stilt fem ultimatum om de skal bli med i regjering med Ap. Men vil uansett støtte enhver Ap-ledet regjering foran å gi Høyre+Frp fire nye år.Rødt ønsker å "dra Ap lengst mulig til venstre" som støtteparti i Stortinget. Men partiet vil ikke inn i regjering. MDG hevder de er plkkuavhengige og støtten den regjeringa som er "grønnest". Men bare dersom den er grønn nok.
Kanskje høres festivalen på arena Stortinget ut som den "dølleste" i landet. Og det eneste du hører derfra er uansett bare bråk, krangling og rare ord. Men nå er det umulig å si hvem som får lede festivalen! Og dermed bestemme hvem som skal være festivalsjef, økonomiansvarlig, ansvarlig for miljø osv. Det er så mange mulig utfall, at det faktisk blir ganske spennende å se hvem som vinner til slutt!
Som tidligere kan et par tusen stemmer avgjøre hele valget.
Og hvis du nå, mot formodning, skulle finne på å tenke: Fader! Dette er jo faktisk på grensa til litt spennende. Kanskje jeg til og med skulle fått levert inn det valgkortet? Ska kan jo NRKs valgomat være et fint sted å starte.
Trykk her for å finne ut hvilket parti du er mest enig med!

22 Responses to “Et ærlig forsøk på å forklare valgsystemet”

  2. matiasholte

    Flotte illustrasjoner og forklaringer!
    Jeg visste allerede hva jeg ville stemme, men håper dette får flere til å ta valgomater, og fremfor alt stemmer i valget!

  5. Eivind Hillesund

    Ikke vær lei deg humle. Du er i stand til å gjøre noe som i teorien burde være fysisk umulig. Vær stolt i stedet.

    Veldig bra laget. Jeg synes tegningen med alle partienes forhold til hverandre illustrerer det politiske landskapet veldig godt. (Høyre/Frp og Ap/Sp med godt forhold til hverandre, Venstre som misliker Frp, Krf som er under Høyres vinger, men vurderer å bytte side, SV som stiller krav, Rødt som prøver å påvirke Ap og MDG som står alene)

  8. Gunnvald Grønvik

    Bankmannen Gunnvald har noen få merknader til ei flott framstilling.
    1. I ramme 33 og seinare er det vist til 1952 som utgangspunkt for utrekning av arealfaktoren 1,8.
    Mandattalet i fylka ble først vedteke i 1952, og så endra før vala i 1973 og 1985. I 1973 vart dessutan Bergen fylke ein del av Hordaland fylke.
    Det er folketal, mandattal og areal i 1985 som er grunnlag for utrekning av arealfaktoren 1,82.
    2. I ramme 44 står det at røystene i Finnmark er 2,3 ganger så verdfulle som røystene i Oslo. Det er ikkje peika på t.d. i samband med ramme 61, at utjamning fører til at alle røyster er like verdfulle ved utrekning av partifordeling etter utjamninga. Ein mindre merknad i samband med dette er at det er høvesvis mykje meir folk utan røysterett (og statsborgarskap) i Oslo enn i Finnmark. Det reduserer talet 2,3 noko.
    3. I ramme 74 er omgrepet reststemmer nytta. Det faktiske er første kvotient som ikkje har gitt mandat dividert med fylkesfaktoren (som er samla røystetal i kretsen dividert med talet på distriktsmandat). Ingen røyster er til overs og reststemmer er eit lite heldig omgrep. Ein kan elles merke seg at det vesle talet vol vere mellom 0 og 0,5 for parti som har vunne mandat i fylket, og mellom 0 og 0,7 for parti som ikkje har vunne mandat. (Dette er ein følgje av 1,4 som første delingstal). Mange utjamningsmandat vi derfor gå til parti som er utfordrar til å vinne siste mandat i fylket.
    Eg takkar for fin teikning og all omtalen.

    • Martin Aas

      Hei Gunnvald! Tusen takk for tilbakemelding.

      1. Jeg har endra grunnlaget for for 1,8-utregningen fra 1952 til 1985.

      2. Jeg poengterer at alle stemmer er like mye verdt ved utregning av partifordeling av utjevningsmandatene i tablå nummer 71. (simsala-fylkesfaktor).

      3. Bruken min av «reststemmer» som begrep stammer fra Bernt Aardals «Eksempel på hvordan utjevningsmandatene fordeles på partier
      og fylker med den nye valgordningen« (http://www.aardal.info/utjvnex.pdf).

      Godt valg 🙂

      Mvh
      Tegneserietegner Martin

      • Gunnvald Grønvik

        Hei igjen
        Takk for ser og forklaring.
        Eg har framleis nokre merknader.
        1. Eg gløymde sist å nemner at det også var ein feil i året for når eg rekna.
        Eg gjorde utrekninga av 1,82 i 1988, og nytta då tal for flatevidd og folketall for 1985. Eg prøvde andre spesifikasjoner og utgangsår, men 1985 ga klart best føyning.
        2. Ved lesing av teksten trur eg dei fleste vil tru at røyster i Finnmark er meir verdfulle enn røyster frå Oslo i høve til Stortingsfleirtal og regjeringsmakt. Det er dei ikkje. Det syns eg bør seiast klårt.
        3. Omgrepet «restrøyster» kan ha blitt dytta i munnen på Bernt Aardal og andre (inklusive meg). Då eg vart intervjua i Nationen om framlegget frå 1988 ville journalisten (Solveig Holm?) ha meg til å nytte det «fordi det skjønner leserne». Eg trur kanskje dei skjøner mindre etter bruk av eit galt omgrep. Etter mitt syn er det uklårt om du forklårar eller forvirrar.
        Mvh
        Gunnvald Grønvik

        11. sep. 2017 12:03 skrev «Disqus» :

        • Martin Aas

          Hei!

          Jeg har endret årstall for utregninga til 1988, og ettersom at «en stemme i Finnmark er «verdt» ca. 2,3 ganger mer enn en i Oslo» framstår som litt unyansert i den delen av tegneserien har jeg valgt å stryke setningen.

          Jeg er ikke enig i at begrepet «restemmer» er problematisk eller bidrar til å forvirre leseren. Som nevnt tidligere har jeg dette begrepet fra denne pdf-en fra Bernt Aardals hjemmeside: http://www.aardal.info/utjvnex.pdf hvor det står at:

          «Utgangspunktet for fordelingen av partienes utjevningsmandater på
          fylkene er partienes gjenstående stemmetall (restbrøk eller restkvotient) i de enkelte fylker.
          Dette stemmetallet divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak
          distriktsmandatene i vedkommende fylke (utjevningsmandatet teller altså ikke med). Har et
          parti 250 reststemmer i et fylke med 50 000 velgere blir altså kvotienten større enn om det var
          250 reststemmer i et fylke med 100 000 velgere»

          Mvh
          Martin

          • Gunnvald Grønvik

            Hei
            Takk igjen.
            Til det siste:
            Bernt Aardal bruker i sitatet restbrøk eller restkvotient om størrelsen som deretter korrigeres med fylkesfaktoren.
            Det er det jeg har hevdet.
            Utsagnet om reststemmer gjelder egenskaper ved restbrøken.
            Mvh Gunnvald Grønvik

            14. sep. 2017 15:19 skrev «Disqus» :

          • Gunnvald Grønvik

            Hei
            Takk igjen.
            Til det siste:
            Bernt Aardal bruker i sitatet restbrøk eller restkvotient om størrelsen som deretter korrigeres med fylkesfaktoren.
            Det er det jeg har hevdet.
            Utsagnet om reststemmer gjelder egenskaper ved restbrøken.
            Mvh
            Gunnvald Grønvik

            14. sep. 2017 15:19 skrev «Disqus» :

  9. Daniel Enoch

    Veldig kul oversikt!
    Som dansker kan det noen ganger være svært og vanskelig å forstå norsk politikk, men dette var veldig lærerikt og gøy. 😀

  16. Kristian Pinaas

    Meget god og lettfattelig fremtstilling av et tema som nok er «gresk» for mange.
    For nyfrelste (og gamle) valgnerder har jeg laget en liten oversikt over hvordan utjevningsmandatene fordeles på fylkene etter stortingsvalget 2017:
    http://www.sperregrensen.no/restkvotienter/ Nok en gang er det Venstre som får det siste, men denne gang med 1758 stemmer bak seg.

Leave a Reply

You must be logged in to post a comment.