I anledning Nationalteaterets Jeanne D’Arc-oppsetning førstkommende fredag har vi samlet sammen noen mer eller mindre kjente kulturprodukter som tar for seg den tapre middelalderheltinnen.
The Smiths – Bigmouth Strikes Again
The Smiths-låta Bigmouth Strikes Again
Hovedlåta fra 1986-albumet The Queen Is Dead. Morrissey føler med Joan of Arc og hennes skjebne som brent helgen/heks på bålet. Backingvokalene er gjort av noen smurfer, eventuelt Alvin and the Chipmunks, og fortjener vel strenget tatt selv å bli brent på et eller annet fremtidig remastering-bål. Låta inkluderer fin-fin abstrakt humor av typen: «And now I know how Joan of Arc felt, as the flames rose to her Roman nose and her Walkman started to melt». Skulle gjerne sjekket Jeannes Walkman-spilleliste før kassettspilleren smelta bort: ”Burned At The Stake Partymix”?
Elton John – Did anybody sleep with Joan of Arc
Elton John-balladen Did Anybody Sleep With Joan Of Arc
Veldig usikker på om dette er humor, uintendert humor, eller genialt. Mest sannsynlig en kombinasjon. Popkongen hyller Jeanne som datidens Elvis og utøver litt historierasisme når han insinuerer at middelalderfolka ikke var særlig kule: ”She was cool before they knew what cool became”. Han skryter av Jeannes androgyne korte hårsveis (homo!) og hennes forutfor-sin-tid crossdressing fashion stil (transe!). Men oppi alt dette kulhetssnakket kommer også flere tårevåte partier om Jeannes sølibattilværelse. Det er allikevel veldig uklart om Sir John gratulerer henne for seksuell avholdenhet, eller om han innerst inne skulle ønske at Jeanne fikk pult før flammene til slutt tok henne.
Leonard Cohen-visa Joan of Arc
Her har godeste herremann Cohen gjenskapt litt av middelalderens harpe-steming med salig gitarklintring som durer bak denne vakre visa om Jeanne. Også de kvinnelige backingvokalene (null smurf) skyter sinnsstemningen tilbake til 1400-tallet og typisk kumbaya my lord-allsang i skogholtet. På mange måter svarer Cohen på Eltons undring over, for her er det, i klassisk metaforisk poetisk stil, selve flammen som prøver seg på den sexy heltinnen. Den brennende romantikeren blir dog kontant avvist av den hundre ganger kulere Jeanne som mye heller vil henge med kjendiser som Gud og Jesus. Brenn et annet sted, taper!
Marduk-faenskapet Everything Bleeds
Wow, for en brutal dj-overgang! Fra Cohens varme og virtuose melodiføring til barbarisk og avskyelig svartmetall. Men også denne låta handler altså om Jeanne d’Arc. Litt uklart hva satanistene i Norrköping-bandet Marduk gauler om den katolske helgenen, men det er sikkert ikke koselig siden musikkprosjektet fødtes på mantraet om å være «det mest blasfemiske bandet i verden”. Eller mer presist, Marduk liker Jeanne, hun er en barsk kriger og det digger gutta, de prøver bare febrilsk å forhindre at hun velger den ondskapsfulle kristendommen, sangeren vil nemlig mye heller at Jeanne skal hengi seg til den ondskapsfulle satanismen i stedet. Låta avslutter for øvrig med noe ekle greier om mensen og tamponger som vi definitivt skal spare deg for.
Nintendo 64-spillet Perfect Dark
Nintendo 64-klassikeren Perfect Dark eksisterte samtidig med en annen superklassiker, GoldenEye, der du spilte James Bond og drepte russere. I Perfect Dark møter vi det som er den kvinnelige motsatsen til 007, nemlig Joanna Dark, som igjen er basert på vår heltinne Jeanne d’Arc. Joanna er fremtidsversjonen av Jeanne da handlingen foregår i 2023, og istedenfor å sloss mot engelskmenn i rustning, svinger hun lasersveredet mot noen slemme stygge romvesener forkledd som snille blonde skandinaver. Et realistisk spill med andre ord.
PSP-spillet Jeanne d’Arc
Det er ikke alltid vi vanlig dødelige skjønner den evige datanørd-balansegangen mellom grafikk og gameplay. Ser ikke dette spillet bittelitt teit ut da? Jeanne d’Arc eller ジャンヌ・ダルク som hun heter på japansk har her blitt forvandlet til en sushispissende 17-år gammel mangafigur, mens hundreårskrigen er omgjort til en fantasystory der Henry VI er besatt av demoner og kamper avgjøres med magiske amuletter og en japansk versjon av stein-saks-papir… vent, det høres jo egentlig veldig gøy ut! Youtube-kommentatorene skriver for øvrig at gameplayet er ”AWESOME”.
Skuespillet Saint Joan of the Stockyards
Fra fremtiden via mangatiden og tilbake på jorden til et klassikk menneskelig samfunnsdrama. I Bertol Brechts 1920-talls-stykke er Jeanne d’Arc Joan Dark fra Chicago. Hun jobber i frelsesarmeen og kjemper på vegne av fattigfolket mot den slemme kjøttfabrikkeieren og råkapitalisten Pierpont Mauler. Her får du Jeanne som samfunnskritiker i Klassekampen.
The Simpsons tolker Joan of Arc
Simpsonsversjonen holder seg, paradoksalt nok, nærmest til den kjente historien om Jeanne d’Arc. Lisa er Joan of Arc, hun er preget av religiøsitet og mystisisme, hun hører røster fra himmelen, følger Guds vilje og angriper engelskmennene med sine tropper. Først når Lisa møter den skotske krigeren, vaktmester Willie, sklir ting ut i mer gjenkjennelig Simpson-absurditet. Episoden runder av i kjent happy ending-stil med mamma Marge som spiser opp den siste siden av fortellingen slik at Lisa ikke skal innse at Joan til slutt lider en forferdelig og sakte død på det etter hvert så velkjente bålet.
Ingrid Bergman i 40-talls filmen Joan of Arc
Ingrid Bergman er en av Sveriges mest kjente skuespillere gjennom tidene, og er en av få skandinaver som med rette kan kalles en skikkelig Hollywood-stjerne. Å spille Jeanne d’Arc var Bergmans drømmeprosjekt, men dessverre ble ikke den endelige filmen noen stor kassasuksess. Rett etter at Joan of Arc kom på kino innledet den vakre Bergman, bak sin daværende ektemanns rygg, et forhold til den italienske filmregissøren Roberto Rossellini. Dette var ifølge datidens ultrakonservative publikum helt forskrekkelig og mange boikottet filmen. ”At en slik utuktig kvinne kan spille en helgen! Nei fysj a meg!”. I USA gikk hun, bokstavelig talt over natta, fra å være en respektert skuespillerinne til å bli unisont forbannet som en uanstendig tøs. Til og med politikere i det amerikanske Senatet kalte Bergman for ”Hollywood’s apostle of degradation!” og brant henne på… neida, men nesten.
Fransk pretto-film The Trial of Joan of Arc
Vi runder av med en skikkelig pretto-perle, The Trial of Joan of Arc av den franske regissøren Robert Bresson. Bresson var kjent for å bruke ikke-skuespillere, vanlig folk uten noen som helst skuespillererfaring. Fordelen med ikke-skuespillere er at man slipper overdramatiske skuespilerier. Ting blir ofte litt mer ”klumsete”, ”robotaktig”, ”stakkato” og ”uproft” med alminnelige folk i rollene, men av en eller annen grunn så funker det, blir mer ærlig, kanskje særlig når mannen bak kamera er Bresson vel å merke. The Trial of Joan of Arc er nok det eneste kulturproduktet om Jeanne d’Arc der heltinnen ikke skriker hysterisk mens det famøse bålet brenner henne levende.
