Torsdag velger britene hvem som skal styre landet fremover. Det tradisjonelt klassedelte landet har avlet mange politisk bevisste musikere. Tydeligst er kanskje den opprørske punken som så dagens lys på 70-tallet – men tilfanget er mer variert enn som så.
I anledning valgdagen gir vi deg intet mindre enn 11 låter som har preget England med sin politiske sprengkraft. La dem både være en god lytteopplevelse, og en påminner om hvor viktig musikk faktisk kan være.
Hør i Spotify: Låtene som forandret England
Hør i Wimp: Låtene som forandret England (NB! Enkelte låter er ikke tilgjengelige i Wimp)
The Beatles – «Revolution»
Før «Revolution» var «Taxman» fra Revolver det nærmeste De Fabelaktige Fire hadde kommet noe politisk statement. Men i 1968 var John Lennon lei av å holde kjeft om tingenes tilstand. Med «Revolution» hisset han på seg både høyre- og venstresiden i britisk politikk – sistnevnte kalte Lennons skepsis til væpnet revolusjon «et småborgerlig rop om hjelp».
Vår mann skulle snart gå i en mer ekstrem klinsj med etablissementet, men sangens hovedbudskap – at vold aldri er løsningen – var noe Lennon holdt fast ved til det siste. Som han uttalte i 1980, kun måneder før han ble skutt og drept i New York: «Ikke forvent å se meg på barrikadene med mindre det er med blomster i hendene».
PJ Harvey – «Let England Shake»
Etter et par album som snirklet seg under radaren returnerte PJ Harvey med et smell i 2011. Let England Shake var ikke bare det årets klart mest kritikerroste plate – den er i tillegg en anklage, en diagnose og et gravskrift over et falmende imperium, med en emosjonell slagkraft som savner sidestykke i seinere tid.
Melodiene er gjennomgående enkle og lener seg i stor grad mot folktradisjonen, mens tekstene trekker blodstenkte linjer mellom den engelske tilstedeværelsen i Afghanistan i dag og de utallige slagmarkene det britiske samveldet er tuftet på. En krigsfilm i albumformat, har skiva blitt kalt, og – spoiler alert – det finnes ingen lykkelig slutt i sikte.
Gallows – «Crusifucks»
Da det britiske hardcorebandet Gallows i 2009 slapp sitt andrealbum Grey Britain (motsats til Toni Blairs tagline: Cool Britannia, Great Britain) , ulmet det allerede i Storbritannia – hvor rasismen var på vei opp og økonomien godt på vei ned mot avgrunnen. Men det skulle ta et par år før problemene virkelig traff overflaten. Det er typisk punk å være først ute med samfunnsvarsel, og Gallows eneste majorrelease (Warner ga Watfordgutta 1million pund (!) for å lage skiva) var slik sett ikke ulik to britiske pioneralbum; The Clash – London Calling og Sex Pistols – Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols.
Avslutningssporet «Crusifucks» har en tekst som ikke bare angriper politikere, prester, rikinger og rasister («The London metropolitan. All the fucking clergy men. Child abusers, national front. Rapists, racists, all fucking scum!”), men legger først og fremst skylden på folket («There ain’t no scapegoats left to blame. We brought this on ourselves, we could have been the change. Great Britain is fucking dead. So cut our throats, end our lives. Let’s fucking start again”).
The Who – «My Generation»
I 1965 var England den raffeste eksportøren av pop og rock i verden. The Beatles og The Beach Boys knivet om å være verdens beste band, og The Rolling Stones og The Who jobbet for å være det røffeste bandet. Dette året slapp bandet – som har definert mer enn de fleste aner – «My generation», en knallhard låt som eksplisitt handler om å ikke passe inn. Med overstyrt gitarlyd, mener mange at låten er den første hard rock eller metallåten i historien. Låten oppsummerer både konflikten mellom mods og rockere, samt generasjonsskillet som på 60-tallet var tydeligere enn noen gang siden. «My generation» er covret av flere band senere, og regnes for å være en av verdens viktigste rockelåter.
Elvis Costello – «Tramp the Dirt Down»
Hatlåter rettet mot den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatcher er nærmest for en egen sjanger å regne, og det er flere sterke kandidater å velge blant (Morrisseys «Margaret On The Guillotine», Hefners «The Day That Thatcher Dies» og Frank Turners «Thatcher Fucked The Kids» er tre gode eksempler).
Men det er likevel Elvis Costello som trekker det lengste (og giftigste) strået i sakens anledning, og det skyldes trolig den effektive komboen av en vár, irskklingende vise og en tekst som i korte trekk handler om at han gleder seg til å danse på jernladyens grav.
The Specials – «(Free) Nelson Mandela»
En av åttitallets mest oppløftende og livsbejaende protestsanger ble også en av tiårets mest populære, både i The Specials’ hjemland England og i Sør-Afrika, der låtens tittelperson satt fengslet på 30. året.
Men apartheidregimet hadde allerede begynt å vakle på midten av åttitallet, og «(Free) Nelson Mandela» bidro til å bevisstgjøre publikum verden over, samtidig som den ble brukt aktivt i den sørafrikanske frihetskampen. Ikke verst for et ska-revival-band som allerede var godt over middagshøyden. NB! Låten er produsert av en viss E. Costello.
Sex Pistols – «God Save The Queen»
Selv om bandet allerede hadde sjokkert flere fra midten av 70-tallet, skapte denne singelen mer enn lydbølger i 1977.
Den ble utgitt rett i forkant av Queen Elisabeth sitt jubileum, og BBC valgte å ikke spille låten. Den gikk heller aldri til topps på den offisielle singellisten, og mange spekulasjoner gikk i retning av at listen i denne perioden ble fingert. «God Save The Queen» ble liggende som nr to – rett bak Rod Stewarts hit (med den i denne sammenhengen artige tittelen) «I don’t want to talk about it».
Blur – «Parklife»
1994 skulle bli året da Britpop for alvor ble født, og begrepet Cool Britannia dukket opp som følge av musikken som ble utgitt og stilen som ble mote. Anslaget for britpop’en er svært omdiskutert, men trolig er det Blurs album og låt «Parklife» som for alvor kicket det hele i gang for massene. England ble med ett sentrum for populærmusikk, og rivaliseringen mellom Blur og Oasis startet. Mye handlet om klassediskurs; arbeider- mot middelklassen og nasjonal nord-sør problematikk. Låten fikk stadig sterkere kulturell betydning, da den ble hyppig spilt før fotballkamper, spesielt i London-området. Liam Gallagher fra Oasis omtalte ofte låten som «shite life».
John Lennon – «Working Class Hero»
En klassiker fra Lennons første soloalbum etter at The Beatles var oppløst. En hudløs, og nærmest ubehagelig, låt som dirrer av følelser rundt det å være født i arbeiderklassen, og forventningen om at alle skal reise inn i middelklassen. I et intervju i 1971 sa Lennon selv at han håpte låta kunne minne folk på at man ikke nødvendigvis blir lykkeligere av dét.
Låta står igjen som en sterk hyllest til den britiske arbeiderklassen, og kraften som ligger i den har fått en rekke artister, fra Marianne Faithful til Green Day, til å lage coverversjoner.
The Clash – «London Calling»
Låta som, mer enn noen, forbindes med The Clash. Joe Strummers dystopiske fremtidsutsikter for London, over resten av bandets karakteristiske reggae-flørtende punk rock. Spilt inn i London i 1979, som på den tiden (og forsåvidt nå også) var preget av arbeidsledighet, maktmisbruk av politiet og økende narkotikabruk. Noe som igjen satte sin preg på låta og albumet. Det var ikke bare de sosiopolitiske aspektene som preget bandet, The Clash selv var i dyp økonomisk krise og i en «krig» med sitt eget plateselskap under innspillingen. Til tross for at dobbel-albumet kom ut noen år etter den store punk-boomen i Storbrittania, ble det en stor kommersiell suksess og ble stående igjen som plata (og låta) som definerer bandet. Rolling Stone kåret senere «London Calling» til det åttende beste albumet i verdenshistorien.
Robert Wyatt – «Shipbuilding»
Få sanger går inn i den politiske virkeligheten med samme nådeløse presisjon og dirrende vemod som «Shipbuilding». Året er 1982, og Falklandskrigen, en territoriell maktkamp mellom Argentina og England, utspiller seg i Sør-Atlanteren.
«Shipbuilding» er en hjerteskjærende skildring av de unge mennene som jobber på skipsverftene, for så å sendes ut som kanonføde i krigsfartøyene de selv har bygd. Låten er skrevet av Clive Langer og Elvis Costello (sjekk sistnevntes nydelige tapning med Chet Baker på trompet), mens Robert Wyatt fikk æren av gi ut den første (og kanskje aller sterkeste) versjonen.
Har du noen låter du mener er viktige i anledning valget i England? Legg dem gjerne igjen i kommentarfeltet!
