Du har sikkert hørt om miljøet Mohammed er en del av. Om ungdomsgjengene i Oslo og den grove volden som preger dem. «De er unge, de selger dop og har våpen ment for å knuse ansiktet til folk de ikke liker. Hvor trygt er det egentlig i landets hovedstad?», skrev NRK i fjor høst. «Machete er Oslos nye gatevåpen», meldte Aftenposten i januar.

– Vi har kriminelle ungdomsnettverk i Oslo, det er det ingen tvil om. Det er splittelser i dette miljøet som ender i stygge voldshandlinger og hevnoppgjør, sier politioverbetjent Jan Erik Bresil i Gatepatruljen, politiets forebyggende enhet.

Vi går under betongbrua, rett på andre siden av elva fra Vaterlandsparken i Oslo sentrum. Det stedet i Norge med høyest konsentrasjon av narkolangere.

Her blir noen knivstukket og rana hver uke, forteller Bresil. Det finnes også eksempler på at ungdommer har blitt hugget i hodet og i armene med machete. De siste par åra har politiet beslaglagt mer enn ti macheter fra gutter i tenåra og i starten av 20-åra. Fattigmannssverd, som Bresil kaller det.

– Vi snakker ikke om Gjermund Cappelen her – det handler om å kjøpe seg en kebab på lørdagskvelden.

Kanskje har du selv gått under denne brua. Kjent et stikk av frykt når en av de unge guttene har søkt etter blikket ditt. Men hvem er egentlig de ungdommene som holder til her?

Og hvordan ender du opp som voldelig dopdealer når du er født i trygge Norge?

Etter at politiet aksjonerte mot narkotikasalget på Plata og langs Akerselva har området rundt brua på Vaterland blitt langernes siste skanse. Vanligvis står det fem til åtte stykker her. De fleste av dem er unge gutter med flerkulturell bakgrunn.

Til sammen er det mellom 70 og 80 selgere som har fast tilholdssted i området.

Området regnes som spesielt fordi det ikke kontrolleres av en konkret gruppering. Hvem som helst kan komme hit for å selge dop. Her finner du alt fra gutter på 13-14 år som pakker sammen en klump jord og selger det som hasj – til bevæpnede menn i starten av 20-åra.

− Dersom det var en organisert gjeng som «eide» området – med en klar struktur og en leder – kunne vi kutta hodet av slangen og gjort noe med det, sier politioverbetjent Bresil.

– Sammensetninga gjør at det er vanskelig å gjøre noe med problemet uten å være til stede hele tida.

Bresil bruker ikke ordet gjeng når han beskriver den mer organiserte delen av dopsalget i Oslo sentrum. Han kaller det heller vennegrupper som var vokst opp sammen og blitt kriminelle sammen.

Mohammed derimot, snakker om gjenger.

Fem tusen om dagen

– Det er en del gjenger i Oslo. Du har somaliere og så har du nordafrikanere – og de er ikke gode kompiser i det hele tatt! Men det er flest somaliere, så det er de som styrer sjappa, sier han.

Mohammed vil ikke svare på om han er med i en gjeng eller ikke. Han er født i Norge, men foreldrene hans kommer fra et afrikansk land. Sånn sett er Mohammed en representant for statistikken: En ny rapport fra Statistisk sentralbyrå viser at personer med innvandrerbakgrunn – særlig fra afrikanske land – oftere siktes for kriminelle handlinger enn den øvrige befolkninga. Likevel var det ikke noe som tilsa at akkurat Mohammed skulle ende opp som dopselger – ifølge seg selv vokste han opp i et ganske vanlig hjem. Det skal vi komme tilbake til.

Først skal Mohammed skaffe nye forsyninger.

Han forsvinner inn døra til en forretning like i nærheten. Utenfra ser det ut som en helt ordinær virksomhet – de vanlige kundene her aner nok ikke at dette er et sted hvor innvidde får kjøpt narkotika under disken.

Et øyeblikk seinere kommer Mohammed ut igjen, tomhendt. De hadde ikke noe kokain å selge akkurat nå, sier han. Han kan prøve igjen om en times tid.

­Hvor mye tjener du i måneden?

­– Jeg tjener fire-fem tusen om dagen. Andre jobber åtte timer hver dag, mandag til fredag. Jeg jobber fire timer mandag til torsdag og koser meg resten av uka. Ingen skatt! Profitt, profitt!

Plutselig blir Mohammed taus – han ser det han kaller en sahabah. Originalt er sahabah et ord som brukes om profeten Muhammeds følgesvenner, men her brukes ordet om folk fra gjengen din. Mohammed vet at han tar en sjanse når han snakker med NRK. Miljøet hans er en lukket verden med streng internjustis. Hvis noen oppdager at han har sluppet en journalist på innsida, kan han vente seg bank – eller noe enda verre.

− Ingen liker sladrehanker. Jeg har selv banka folk som har sladra.

Likevel er ikke det kriminelle ungdomsmiljøet i Oslo spesielt voldelig, mener han.

− Det skjer jo dumme ting iblant – plutselig er det noen som har et balltre. Men det er jo ikke som i USA, der det er vanlig at folk blir drept i skuddvekslinger, sier Mohammed.

– Det som skjer her er bare barnemat i forhold til det.

De kriminelle rollemodellene

Mange P3 Dokumentar har vært i kontakt med, sier at området rundt Vaterland og Akerselva er helt på bunnen i dealerhierarkiet. Det er her det er størst risiko for å bli utsatt for vold, størst sjanse for å bli tatt av politiet.

Kommer du hit, har du ikke andre alternativer.

I februar i år publiserte Uteseksjonen i Oslo en rapport om livet under brua, basert på intervjuer med de som holder til der. Flere forteller at hverdagen preges av bekymring for at de skal utsettes for vold. Mange mangler et fast sted å bo – de overnatter hos venner, iblant hos foreldrene, noen ganger ute.

En person bruker ordet savage når han blir bedt om å beskrive miljøet på Vaterland. «Folk tror vi liker å selge. Ingen liker det. Det kommer en tid da man tenker ‘hvorfor gjør jeg dette’, og man prøver å slutte, men man har ingen ting», uttaler en annen.

− Det er fort gjort å tenke at det ikke er så farlig at noen selger litt hasj – men det er farlig! Rundt oss ser du bolighus. Når det er voldelige oppgjør innad i miljøet, er barna her vitner, sier politioverbetjent Jan Erik Bresil.

Han forteller at volden har en negativ effekt på hele området, selv om den ytterst sjelden rammer folk utenfor det kriminelle miljøet direkte.

− Jeg har stått akkurat her og sloss så busta fyker under en pågripelse, og opplevd at butikkeierne har kommet ut og klappa. Det sier litt om hvilken effekt dette har på omsetninga deres.

Det er likevel ikke narkotika i seg selv som skaper problemet, tror Bresil. Han mener det er mer hensiktsmessig å lete etter årsaker hos foreldre som ikke har gode nok norskkunnskaper til å hjelpe barna på skolen eller få seg en jobb. I trange leiligheter, der to voksne og sju barn deler to soverom og en stue.

− Hvor skal disse barna ta med venner? De har ikke et sted hvor de kan ha et sosialt liv i nærheten av trygge voksenpersoner. Resultatet er at det sosiale livet flytter ut på gata, forteller Bresil.

Og ute på gata er det de som har råd til ny jakke, iPhone og kebab som er heltene.

− Det er det nivået vi er på. Vi snakker ikke om Gjermund Cappelen her – det handler om å kjøpe seg en kebab på lørdagskvelden, sier Bresil.

− Når 12-13-åringene oppdager at det er mulig å dra inn flere tusen kroner på én kveld, blir de kriminelle ungdommene rollemodeller. Slik drar de med seg neste generasjon ut i søla.

Rangsystemet

Mohammed er ikke en av dem som vandra gatelangs i Oslo sentrum som barn og kasta beundrende blikk etter ungdommene som hadde tusenvis av kroner å rutte med. Han vokste opp i en ganske vanlig middelklassefamilie utenfor sentrumskjernen, sammen med foreldre og søsken.

Vendinga skjedde da Mohammeds familie flytta til en annen europeisk hovedstad. Der kom Mohammeds storebror i kontakt med det kriminelle miljøet og begynte å selge narkotika. Da de reiste tilbake til Norge noen år seinere, fortsatte han karrieren – og snart var Mohammed ledet inn på samme yrkesvei.

− Jeg starta da jeg var 17. Broren min ga meg et kilo hasj og sa: «Har du lyst på penger?». Jeg brukte rundt tre måneder på å bli kvitt alt.

Er dette livet du så for deg før du fikk denne første kiloen?

− Nei, det er ikke det. Men det er lettjente penger, og på grunn av broren min fikk jeg raskt respekt.

De siste to åra har Mohammed vært i fengsel tre ganger, samtidig som han har steget litt i gradene. Nå har han fått seg en fast kundekrets og slipper å stå under brua. I dag venter han på kundene sine hos en karaokebar et sted i Oslo. Han lar aldri kunder komme hjem til seg.

− Gamet er for farlig. Jeg kan ikke vise folk hvor jeg bor. Men når jeg blir eldre, trenger jeg ikke å gjøre dette – dette er det de unge som gjør. Det er som i alle andre jobber. Du starter i en lav stilling og jobber deg oppover, sier Mohammed.

Politiet forteller også om dette rangsystemet. På kafeene i området sitter folk med forsyninger til ungdommene som selger. Gutter i tenåra brukes gjerne fordi de lettere går under radaren til politiet.

Hvordan vil du beskrive livet ditt?

− Det er vanskelig. Politiet vil ha tak i meg, og jeg får ikke brukt pengene jeg har. Jeg kunne kjøpt en ny BMW i dag, men da hadde staten kommet og spurt hvor jeg fikk pengene fra, sier Mohammed.

Risikosport

− Det er mange av de unge dopselgerne som prøver å iscenesette seg selv som gangster i en verden som ligner den vi kjenner fra den amerikanske populærkulturen, sier Sveinung Sandberg.

Han er professor i kriminologi og har skrevet boka «Gatekapital», som tar for seg det kriminelle ungdomsmiljøet i Oslo sentrum. I arbeidet med boka prata han med mange unge dopselgere, og han forklarer at det harde imaget ofte sprekker når man kommer litt under huden på dem.

Da kommer historiene om familieproblemer og om nederlag på jobb og skole.

− Jeg tror nøkkelen til å forstå disse guttene ligger i denne dobbeltheten: Gangstermytologi og søken etter spenning på den ene sida og opplevelsen av mislykkethet på den andre, sier Sandberg.

− På gata kan de bytte ut nederlagene med suksess innenfor salg av narkotika eller andre typer kriminalitet.

Men hvordan ser egentlig framtida til en gjennomsnittlig 17 år gammel dopselger ut?

Sandberg forteller at noen kommer seg ut av det uten større problemer. De slutter ganske enkelt, går tilbake til videregående og får seg en jobb. Andre utvikler tunge rusproblemer selv og havner på gata. Til slutt finnes det dem som lykkes med å klatre i hierarkiet.

− Dersom du klarer å holde eget rusbruk i sjakk og viser at du er god på business, kan du få mulighet til å stige i gradene og bli en større aktør i narkotikaøkonomien.

Men dess mer du klatrer, dess lengre blir vel også fengselsstraffene?

− Helt klart. Noen blir også lurt til å ta risikoen for de virkelig store fiskene, sånn at de ender med lange straffer selv om de bare har hatt en underordnet rolle, sier Sandberg.

Selvtillit og penger

Tilbake på Vaterland mener politioverbetjent Jan Erik Bresil at samfunnet har en jobb å gjøre når det kommer til å hindre at ungdommen begynner med dopsalg i utgangspunktet.

− Mange her har all selvtillit knytta til at de er gode til å selge narkotika. De har kanskje feila med både skole og idrett, men narkotika har gitt dem damer, venner og respekt, sier Bresil.

Det er viktig å gi disse ungdommene en mulighet til å skinne på andre arenaer, tror han. Bresil mener at samfunnet svikter denne gruppa på mange måter – kanskje særlig når det kommer til å gripe inn på et tidlig tidspunkt.

– Du kan ikke bare forlate gamet. Det går ikke.

− Jeg mener at vi er altfor naive. Ofte er det slik at barnevernet først blir varsla når politiet har kommet inn i bildet. Da er ungdommen 15-16-17 år, og det har allerede gått galt i mange, mange år, sier Bresil.

− Når noen er kommet langt ut på kjøret og er vant til å ha mange tusen kroner mellom henda, hjelper det ikke å ta dem med ut for å spille bowling. Vi må inn mye tidligere, og vi må sette i gang tiltak som virker. Da handler det om fattigdom, integrering og boligpolitikk.

Politioverbetjenten legger likevel vekt på at vi ikke har det som populært kalles svenske tilstander i Oslo sentrum.

− Men det er i dag vi bestemmer om vi vil komme dit om 15-20 år.

Dobbeltlivet

Inne på karaokeklubben sitter Mohammed og blar i et sanghefte. Han har fremdeles noen streite venner, forteller han – altså venner som ikke aner at han selv tjener alle pengene sine på narkosalg.

– Jeg kunne gjort noe annet med livet mitt. Det alle de andre kompisene mine gjøre, kunne jeg også gjort. Jeg kunne studert, fått jobb, dame, huslån og billån. Levd legit. Men det kan jeg ikke.

Hvorfor ikke?

– Jeg har flere fengselsstraffer bak meg, så jeg får meg ikke en ordentlig jobb.

Handler det også om at du er en del av noe større?

– Ja – vi er mange sahabah som får inn penger sammen. Om jeg sier at jeg vil slutte for å gå få skolen, vil de si «OK, sahabah – men hvor er pengene mine?». Det er som skatt. Alle må betale skatt. Du kan ikke bare forlate gamet. Det går ikke.

Mohammed går bort til karaokeanlegget og velger seg en låt – 2Pac med «Changes».

I see no changes, wake up in the morning and I ask myself
Is life worth livin’? Should I blast myself?
I’m tired of bein’ poor and, even worse, I’m black
My stomach hurts so I’m lookin’ for a purse to snatch
Cops give a damn about a negro
Pull the trigger, kill a nigga, he’s a hero

Flere historier fra P3 Dokumentar

 

 

Kan en afrikansk rot kurere heroinavhengigheten til Alexander? Les og hør P3-dokumentaren «Den afrikanske rota»!

 

 

Håvard (23) er den eneste i Norge som spiller Counter-Strike i verdenstoppen. Les og hør P3-dokumentaren «Penger på spill»!

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)