Fujiya & Miyagi: Lightbulbs
[Grönland/Tuba]
Man må ha høy toleranse for monoton tørrprating for å favne om Fujiya & Miyagis elektropop. Kommer man først over terskelen er det duket for en del gode øyeblikk, dog ikke mange nok til å vare albumet ut.
Jeg kan ikke i farten komme på noe spesielt mer ubehagelig enn å ha en blek brite stønnende og hviskende ”sock it to me” i hodetelefonene mine. Dette er dog noe av det du får på Brighton-kvartettens første utgivelse etter gjennombruddet Transparent Things, som i all hovedsak fortsetter der denne sluttet: myk, slørete elektropop med David Bests mantra-inspirerte, monotone vokal. Nikk til band som Zero 7 og Air på den ene siden og de introverte partiene til Stereolab på den andre.
Bests evinnelige vokalmessing tærer på kreftene, spesielt siden tekstene ofte er forutsigbare og noen ganger direkte irriterende; det får være måte på hvor mange ganger man gidder å høre vendinger som ”vanilla, strawberry, knickerbocker glory” og ”why do you do the things you do? pick pick pocket” om igjen. Førstnevnte setning er forresten hentet fra singelen ”Knickerbocker”, som du kan se her:
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/G0E8MWb3hgo" width="425" height="350" wmode="transparent" /]
Det er dog alt det som skjer rundt Bests vokal som er det fine i Fujiya & Miyagis låter: Drivet til ”Knickerbocker”, den spastiske synth-spretten i ”Sore Thumb” eller den organiske elegansen til ”Pterodactyls”. Her, på sitt beste, føles Lightbulbs rørende unik og givende, mens albumet i sine dårlige stunder (”Dishwasher” og ”Pussyfooting”, eksempelvis) føles som å bli proppet full av lyriske selvfølgeligheter og diltende komp.
Jørgen Hegstad
