Bjørn Hellfuck: Bylarm, Bylarm-teltet
Bjørn Hellfucks opptreden i kveld var skuffende kompetent.
Bjørn Hellfuck er litikke lættis. Bare det at han er booket til Bylarm overhodet har vært nok til å få musikksnobber hovedstaden igjennom til å fråde av raseri. Folk som egentlig i verste fall burde ignorert fyren oppfører seg med ett som fundamentalister, som om det faktum at en eller annen bergenser i Mighty-Ducks-maske synger grove viser er et personlig hån mot dem. Som om det ikke var nok å avdekke en stygg åre av barnslig usikkerhet i norsk musikkliv har Hellfuck også bidratt til litt bedre musikkjournalistikk, da anmeldere media rundt er så redde for å bli oppfattet som pripne at de den siste uka har levert mange av sine grundigste, mest saklige og nyanserte slakter noensinne.
Så polariserende er mannen at det ikke er greit å si hvor mange i det halvfylte Bylarmteltet i kveld som var der på trass, eventuellt bare for å kunne si at de hadde vært der og at det var dårlig. Sistnevnte ble nok skuffa. Hellfucks band, til tross for at de kler seg som en billigere utgave av Insane Clown Posse (i den grad det er mulig), er tightere enn kroppsåpningene han synger om. Skjønt, det er begrenset hvor mye dette sier tatt i betraktning at låtmateriale stort ikke krever et høyere ferdighetsnivå enn «avansert nybegynner». Bjørn synger ikke særlig pent, men så har ingen noensinne påstått eller lata som noe annet heller, og tekstene er ensformige og barnslige, men så er det også litt av poenget. Hvem trodde at å få en artist ved navn Bjørn Hellfuck til å spille klokka halv ni i et enormt telt hvorav en tredjedel er en inngjerda delegatghetto med langbenker var en god idé? Å utsette en artist hvis raison d’être er dritings allsang for en crowd som med, historisk sett, veldig få unntak ikke er i stand til å gi mer enn litt knising, litt taktfast nikking og mange hånlige flir? Da blir det det er: Ganske dårlige låter med mer trekkspill enn nødvendig, spilt så bra som det lar seg gjøre.
Morgendagen gir nok Bjørn mer passende omstendigheter. Da spiller’n halv to på Gamla.
Peter Vollset
