Trikkesjåfør, weirdo og kolossalt produktiv musiker. Inntil nylig eksisterte ikke finske Jaakko Eino Kalevi for andre enn dem med en nærmest autistisk besettelse for obskur pop gitt ut hyppig på hjemmetrykket CD-R. Rettere sagt: Frem til det internasjonale indielabelet Domino plukket ham opp og gav ut den fortreffelige EPen Dreamzone i fjor høst, hvor Kalevi for første gang sverget mer til poppen enn obskuritetene. En langspiller i samme leie skal også være på vei.
Sånn sett er likhetene til eksentrikerne Ariel Pink og John Maus mange. For klart best har de tre relativt liktlydende skruene vist seg å være når fokuset rettes mot de insomnipregede melodiene, de minst bissare referansene, mens idérikdommen har blitt strammet inn. En metamorfose av kosmisk yachtrock, duvende dub og subtilt psykedelisk synthpop er tross alt et uttrykk introvert nok i seg selv.
Tross alt: Opptredenen hans på Mono inviterer ikke til vennskap med vidåpen dør. Men når musikk fremføres så inspirert som dette, gjør mystikken i både Jaakkos person og soniske univers en skrubbsulten på mer; her finnes en fyr hvis musikk man er nødt til å bli bedre kjent med.
Over en fjellstødig beat signert hans trommeslager og Jaakkos boblende, ostefonduefylte synthtepper, åpner konserten med et av by:Larms suverent mest groovy øyeblikk – og det skal bli flere – selv gårsdagens Proviant Audio-konsert tatt i betraktning. Under påfølgende dubtunge «Memories», vugger han det lange beinrangelet av en kropp over gulvet mens han crooner karakteristisk keitete.
Deretter følger et utmerket utvalg låter: En er i muntert japansk indiepopleie, en minner vagt om U2s «Lemon», en annen befinner seg i sløyt houseterritorium. Sistnevnte burde gjøre albumklare Todd Terje irrgrønn av misunnelse. Da er det heller ikke rart at spesielt svevende «No End» fra Memories-EPen er det eneste som truer med å bli et ørlite dødpunkt.
«One more?» spør han konsertkapteinen håpefullt da den strengt tilmålte halvtimen er endt etter saksofontunge «When You Walk Through Them All». «It’s a special song,» gliser Kalevi, og får en uforventet tommel opp.
Og det er virkelig en spesiell låt. Under livetapningen av hooksterke «Flexible Heart» åpenbarer Kalevi seg som Finlands trolig mest funky, ufunky mann – den mytiske typen som tar til karaokebaren for å gjøre glemte 80-tallsschlägers betydelig bedre enn originalen. «You don’t have to say that you love me/Just show how flexible you are,» synger to svensker i det de forlater Mono øyeblikk senere. Nettopp, Jaakko.
Kim Klev
