«Dere var heldige med været da», smiler Kristian Kirkeland (24) mens han kommer ut av en garasje på kaia hvor Hurtigruta legger til i Molde sentrum. Cruiseturistene har nettopp gått i land, og korona er fortsatt bare assosiert med et meksikansk ølbryggeri.
Det er en overraskende solfylt dag på Vestlandet til å være februar, men byens besøkende må likevel pakke seg inn i flere lag, så vinden ikke blåser gjennom boblejakka.
Selv er Kristian iført dress, skjorte og lakksko. Han er på vei til en begravelse i Hustad, om lag 30 minutter nord for hjembyen. Vanligvis ville han hatt en kiste baki bilen, men i dag ligger det kun stativer til sorgbindinger, et kors og noen esker.
– Jeg turte ikke kjøre gravfølget selv i dag. Tenk om jeg hadde tatt feil vei, ler Kristian.
Han smiler mer enn man skulle tro en som jobber med døden er i stand til, og slår av bedre vitser enn gravferdskonsulentenes i den klassiske TV-serien «Six feet under». Han utstråler en munterhet som kan få en til å undre på hvorfor han er i en så sorgfull jobb.
Ikke minst får folk bakoversveis av å bli møtt av en så ung mann på kontoret til Kirkeland begravelsesbyrå.
Men hvorfor har en livsglad 24-åring viet karrieren til døden?
– Jeg var en drittunge
Det er over ti år siden Kristian så et dødt menneske for første gang.
For andre tenåringer ville det vært et spesielt minne.
I dag husker han knapt øyeblikket.
– Helt ærlig husker jeg ikke så mye av det, bortsett fra at det var en gammel dame.
Kristian er overbevist om at faren, Arild, på dette tidspunktet gav ham deltidsjobb i firmaet fordi Kristian, ifølge egne ord, var en drittunge.
– Jeg gjorde jo bare rampestreker, ler han.
I kirka på Hustad legger Kristian opp blomstene. Flere titalls buketter ligger i en varebil og venter.
– Jøss, det er utrolig mange flere buketter enn vanlig.
Den eldre damen som skal begraves, må være høyt elsket, konkluderer han.
Skulle aldri bli begravelseskonsulent
På barneskolen fikk Kristian beskjed av lærerne om at han ikke hadde en lys framtid i vente om han ikke tok seg sammen.
Det ble holdt foreldremøter og rektormøter. På et tidspunkt ble det snakk om å sende ham til alternativ opplæring.
– De trodde jeg ikke kunne følge læringsløpet som resten på min alder, sier Kristian.
Han endte likevel på en ordinær ungdomsskole, men karakterene var under gjennomsnittet lave. Om han fikk en 3-er på prøven, feiret han.
Planen var egentlig aldri å bli begravelsesagent. Etter videregående ville han reise til USA, studere. Men karakterene holdt ikke, og plutselig visste han ikke helt hvor han skulle i livet.
Heldigvis var sommeren allerede planlagt. Kristian skulle jobbe hos faren, tjene litt lommepenger.
Så ballet det på seg. Han tok flere og flere vakter, noe som gjorde ham motivert.
– Jeg fikk mye tillit i denne jobben, noe som var stort for en vikar, sier han.
Jobben var noe helt annet enn skolen. Ingen forvirrende ligninger som gav ham toer i matte eller lange essays som gav stryk i norsk. Han var plutselig veldig god i noe.
– Det skjer noe med deg når man får mestringsfølelse. Jeg er nok fortsatt litt «shitkid», bare mer ansvarsfull, sier Kristian humoristisk.
– Alle har en historie
Vestlandsværet har for lengst funnet tilbake til sitt sanne jeg, og tykke skyer omfavner fjellene. Mens pårørende fyller kirkelokalet, tar Kristian dem imot med åpne armer, leder dem til sitteplassene, snakker med forståelsesfull tone.
Det er møtet med menneskene som motiverer ham mest.
Han har tidligere gått så godt overens med kunder at han får de mest sørgende pårørende til å le. Noen kunder spør også spesifikt etter ham.
– Å miste noen kan være folks livs vanskeligste situasjon. Det å få tilliten deres og ha ansvar for å tilrettelegge begravelsen, er derfor veldig fint. Dessuten er det fascinerende å høre om folks liv.
– Alle har jo så ulike historier, sier han.
I dag er intet unntak.
Hun var snill og omsorgsfull, forteller presten om den avdøde. Kanskje er det ikke så rart at lokalet er så stappfullt at folk må opp på galleriet og sette seg ved siden av orgelet.
Når seremonien er over og kirkeklokkene ringer, går Kristian med pårørende nedover kirkegården. Fjellet på nordsida av kirka har tittet forsiktig fram fra skyene.
En eldre mann holder trøstende rundt en tenåring mens de begge skuer ned på den hvite kista med røde roser. De gråter.
Når kista er senket, følger Kristian flittig etter presten og håndhilser på samtlige familiemedlemmer.
– Jeg kan ikke redde liv. Men jeg kan sørge for at de som har mista et, skal få en så verdig avslutning som mulig, sier han.
La sine besteforeldre i kista
Hustad kirke er sakte, men sikkert blitt tom for rennende øyne og snufsende lyder. Kristian og kollegaene pakker inn i bilen for å avslutte arbeidsdagen.
– Folk spør meg ofte hvordan jeg klarer å jobbe med så mye sorg. Jeg pleier å si at sorg skjer uansett om man jobber som regnskapsfører eller begravelsesagent, smiler han.
I jobben føler Kristian ofte mer empati enn sorg.
Med mindre han må legge noen han selv kjenner i grava.
– Jeg var 17 år og på fotballtrening da pappa ringte og lurte på om jeg ville være med å legge farfar i kista.
– Det er noe med at man får lov til å stelle dem man er glad i. Med farfar var jeg en av de siste som tok farvel, noe jeg satte veldig pris på.
Ikke mange år senere stod han også ansvarlig for sin farmors begravelse.
– Er det ikke litt spesielt å stelle døde familiemedlemmer?
– Det er sikkert ikke anbefalt. Men vi er litt sære, vi kirkelandinger, ler han.
Kristian setter seg i bilen, som etterlater seg ferske bilspor i det tynne snølaget som har lagt seg, før han rygger ut av parkeringsplassen. På turen tilbake til Molde setter han på musikk med gammeldags klang, låter fra 1960-tallet. Det er vanligvis denne musikken han har på ørene når han henter avdøde fra kjølelageret på Molde sykehus.
– Det er jo ganske avslappende musikk, konstaterer han.
Kristian svinger inn i den store garasjen på kaia hvor fem andre begravelsesbiler står ryddig på rekke og rad. Innerst i lokalet står kister pakket og klare med puter og laken. Ved siden sitter en stor teddybjørn på størrelse med et menneske.
– Den der pleier jeg å ta med meg på konfirmasjonsundervisning, sier Kristian.
Bamsen legger han i kista før han møter konfirmantene for å prate om døden. Noen skvetter høyt når kista åpnes og ser at det ligger noe nedi. Heldigvis ender det som regel med latter, forteller han.
Når en far går bort
Å stelle kjente fjes for grava skjer ikke alltid uten utfordringer.
En dag i 2017 fikk Kristian en telefon fra sykehuset som gjorde ham helt stum.
Tidligere på dagen hadde han sendt en god kompis en melding på Facebook. Skulle de ikke henge snart? Hvor ble det av ham om dagen?
Han fikk ikke svar.
Det viste seg at faren til den gode vennen hadde havnet i koma døgnet i forveien. Da Kristian ble ringt opp, var utfallet åpenbart.
– Den største utfordringen jeg har hatt, er å være både venn og begravelseskonsulent samtidig.
Klemmen Kristian og kompisen gav hverandre da han ankom sykehuset, er noe av det som har prega ham mest i karrieren.
– Jeg kjente virkelig smerten hans. Det er tungt å se noen man bryr seg så mye om, oppleve så mye smerte.
For kort tid siden fikk Kristian tårer i øynene da han tenkte på sin egen fars død.
I bilen på vei til krematoriet i Kristiansund tenkte han: «Fader. Mamma og pappa skal jo også dø en dag.»
Plutselig strigråt han.
Gråt på jobb
– Da jeg titta meg i speilet, var det ikke bare vanlige tårer, men skikkelige vanndammer, ler Kristian.
Han måtte stoppe langs veien for å ta en pause. Så der satt han, i gravferdsbilen langs E39, med sprengte øyne, trist musikk på anlegget og et dødt menneske bak i bilen.
– Tenk deg for et syn det må ha vært for dem som kjørte forbi! En gravferdskonsulent som sitter og griner, ler han.
Samtidig var det noe fint med det.
– Det gikk opp for meg hvor sterk kjærligheten er for foreldrene mine.
– Denne jobben passer ikke for alle
Det er blitt ettermiddag, og Kristian kjører med faren sin til Molde sykehus. På tampen av arbeidsdagen skal de stelle en eldre mann.
Mannen ligger i en pose på et kjølelager og fraktes ut med en tralle. Kista legges ved siden av den livløse kroppen, og når plasten er av, løfter de vedkommende ned i det hvite silkestoffet i kista. Kristian holder mannens hånd høyt mens han prøver å tre på en hvit skjorte.
Fremmede titter ofte på Kristian med et forundret blikk når han forteller at han er begravelseskonsulent.
«Steller du døde folk? Må du kle på dem? Vaske dem?» spør de.
Han forstår at jobben ikke er for alle. Selv reagerer han sjeldent på synet av en livløs kropp: Det er liksom helt naturlig.
Men én hendelse husker han spesielt godt.
Et sted mellom 16 – 17-årsalderen får Kristian en telefon fra faren. En fallskjermhopper hadde omkommet og var hardt skadet. Ville Kristian gjøre jobben?
– Det var første gang jeg så noen med dramatiske skader.
Det var også første gang det var utfordrende å takle synet av jobben. Men likevel var han fast bestemt på å gjennomføre.
– Det er kanskje en rar analogi, men det blir jo en slags kunst. Man prøver å fikse noe og gjøre det bedre.
Han sammenligner det med et vannglass som knuses, som man prøver å lime så pent man kan tilbake til originalformen.
Siden den dagen for åtte år siden har Kristian vært mannen man henvender seg til om den avdøde er alvorlig skadet.
I dag tar de derimot hånd om en som har dødd av naturlige årsaker.
– Heldigvis er det som regel eldre mennesker vi forholder oss til, sier Kristian.
Planlagt sin egen begravelse
Kristian legger den eldre mannen tilbake på kjølelageret.
Så reiser han og faren hjem for å spise fredagspizza. De har bestilt mat fra Pizzabakeren, noe med skinke og ananas. På vei opp trappa til andre etasje, med pizzaesken i den ene hånda og Solo i den andre, passerer de et kunstverk av Pushwagner. En rosa, avlang bil med et lik i bakvinduet henger på veggen.
– Ser du hva det er? Bildet passer godt i dette huset i hvert fall! Jeg har sagt at jeg vil arve det, smiler Kristian.
– Tenker du noen gang på din egen død?
– Når man ukentlig er i begravelser, begynner man fort å tenke på sin egen død, ja, sier han.
Minst en gang om dagen slår tanken ham. Det har resultert i et flere sider langt dokument med oppskriften på hvordan han ønsker begravelsen skal gjennomføres.
– Den dagen jeg går bort, skal det være en enkel prosess å legge meg i jorda, sier han.
På førstesiden ramser Kristian opp flere låter som skal spilles i seremonien, som «The Scientist» av Coldplay.
Ikke minst skal han selv spille inn en video som skal vises på storskjerm.
– Da skal jeg si noe sånt som: «Hallo, Kristian her. Når dere ser denne videoen, er jeg død, og jeg vet svaret på hva som skjer etter døden.»
Han smiler bredt.
– Man må ha litt humor!
– Tror du på livet etter døden?
– Jeg tenker veldig mye på det, faktisk. Men uansett hvor mye jeg tenker på det, får man nesten bare dø og se hva som skjer.