Å jobbe med døde har aldri plaget han, men tanken på foreldrenes bortgang får ham til å gråte

«Dere var heldige med været da», smiler Kristian Kirkeland (24) mens han kommer ut av en garasje på kaia hvor Hurtigruta legger til i Molde sentrum. Cruiseturistene har nettopp gått i land, og korona er fortsatt bare assosiert med et meksikansk ølbryggeri.

Det er en overraskende solfylt dag på Vestlandet til å være februar, men byens besøkende må likevel pakke seg inn i flere lag, så vinden ikke blåser gjennom boblejakka.

Selv er Kristian iført dress, skjorte og lakksko. Han er på vei til en begravelse i Hustad, om lag 30 minutter nord for hjembyen. Vanligvis ville han hatt en kiste baki bilen, men i dag ligger det kun stativer til sorgbindinger, et kors og noen esker.

– Jeg turte ikke kjøre gravfølget selv i dag. Tenk om jeg hadde tatt feil vei, ler Kristian.

Utsikt fra forsetet i en bil. Til venstre er det to fjell med snø på toppen. Himmelen er både blå og grå av skyer. Til høyre skimtes en gård, med en rød låve og to hvite hus. Mellom gården og veien er et stort snødekt jorde. — PÅ VEI TIL JOBB: Kristian er på vei til en begravelse i Hustadvika, en liten kommune utenfor hjembyen hans, Molde.

En bagesjedør er åpen, og inni bilen skimtes stativer til sorgbindinger i gull, en sort bag, en eske av tre som ligner en postkasse, et hvit og rødt stoffmateriale, og oppå der et hvitt kors i tre. — I BAGASJEROMMET: I bilen har Kristian med seg stativer til blomster, mens faren tar hånd om begravelsesfølget.

Han smiler mer enn man skulle tro en som jobber med døden er i stand til, og slår av bedre vitser enn gravferdskonsulentenes i den klassiske TV-serien «Six feet under». Han utstråler en munterhet som kan få en til å undre på hvorfor han er i en så sorgfull jobb.

Ikke minst får folk bakoversveis av å bli møtt av en så ung mann på kontoret til Kirkeland begravelsesbyrå.

Men hvorfor har en livsglad 24-åring viet karrieren til døden?

– Jeg var en drittunge

Det er over ti år siden Kristian så et dødt menneske for første gang.

For andre tenåringer ville det vært et spesielt minne.

I dag husker han knapt øyeblikket.

Til venstre er en parkeringsfplass med et tynt lag med snø, mens nabolag av hvite hus og to hvite og blå busser skimtes i bakgrunnen sammen med noen trær. Til høyre står Kristians grå bil, med bagasjerommet åpent. Kristian, iført blå boblejakke, drar ut en brun pakke med den høyre hånde og holder gullstativer i den venstre. — FORBEREDELSER: Det er mye som skal gjøres før de pårørende entrer kirka, og snart ankommer en varebil full av sorgbindinger.

– Helt ærlig husker jeg ikke så mye av det, bortsett fra at det var en gammel dame.

Kristian er overbevist om at faren, Arild, på dette tidspunktet gav ham deltidsjobb i firmaet fordi Kristian, ifølge egne ord, var en drittunge.

– Jeg gjorde jo bare rampestreker, ler han.

I kirka på Hustad legger Kristian opp blomstene. Flere titalls buketter ligger i en varebil og venter.

– Jøss, det er utrolig mange flere buketter enn vanlig.

Den eldre damen som skal begraves, må være høyt elsket, konkluderer han.

Gul kirkevegg i tre, to vinduer med turkise vinduskarmer og en lysekrone. Turkise benker og stoler. Foran dem ligger det ni sorgbindinger bestående av røde og hvite roser. På Blomstene er det festet hvite bånd med hilsener fra pårørende. De brer seg ut over det røde teppet som ligger i midten av kirkegangen. — MYE OMSORG: I dag er det spesielt mange sorgbindinger å sette fram. De er fra både familie og venner for å vise sin medfølelse, omsorg og savn.

Gul kirkevegg med en trehylle hengt opp med to kjettinger på hver sin side. Under trehyllen henger det metallkroker hvor man kan henge fra seg jakker. Til høyre på hylla ligger en hvit gjennomsiktig plastpose med diverse kort. Til høyre står et hvitt trekors og et hvitt stearinlys i en glassbeholder. — Å FORSTÅ DØDEN: Selv om Kristian daglig konfronteres med døden, tok det lang tid før han forstod sorgen som følger med når noen man er glad i, går bort. Det forstod han først etter farfarens død.

Skulle aldri bli begravelseskonsulent

På barneskolen fikk Kristian beskjed av lærerne om at han ikke hadde en lys framtid i vente om han ikke tok seg sammen.

Det ble holdt foreldremøter og rektormøter. På et tidspunkt ble det snakk om å sende ham til alternativ opplæring.

– De trodde jeg ikke kunne følge læringsløpet som resten på min alder, sier Kristian.

Han endte likevel på en ordinær ungdomsskole, men karakterene var under gjennomsnittet lave. Om han fikk en 3-er på prøven, feiret han.

Kristian strekker ut den høyre hånda for å sette på en toppdel av et gullstativ. Kristian er ikledd mørkeblå dress, hvit skjorte og blått slips. Bak han går en mann. Bak han står også prekestolen til presten, malt i turkis med gullmønster av blomster. — MESTRINGSFØLELSE: – Det skjer noe med mestringsfølelsen når du føler du er i en jobb du kan. Plutselig får man skryt og merker at det du gjør, betyr noe.

Planen var egentlig aldri å bli begravelsesagent. Etter videregående ville han reise til USA, studere. Men karakterene holdt ikke, og plutselig visste han ikke helt hvor han skulle i livet.

Heldigvis var sommeren allerede planlagt. Kristian skulle jobbe hos faren, tjene litt lommepenger.

Så ballet det på seg. Han tok flere og flere vakter, noe som gjorde ham motivert.

– Jeg fikk mye tillit i denne jobben, noe som var stort for en vikar, sier han.

Jobben var noe helt annet enn skolen. Ingen forvirrende ligninger som gav ham toer i matte eller lange essays som gav stryk i norsk. Han var plutselig veldig god i noe.

– Det skjer noe med deg når man får mestringsfølelse. Jeg er nok fortsatt litt «shitkid», bare mer ansvarsfull, sier Kristian humoristisk.

Bildet fotografert fra 2. Etasje ned på de besøkende som sitter på benkene. I toppen av bildet er en lysekrone i gull, mens det nedover er fem rader med mennesker som synger fra et ark. — ANKOMSTEN: Når de pårørende har ankommet, fylles kirka med lyden av orgel og sang. Mange har møtt opp for å ta farvel.

– Alle har en historie

Vestlandsværet har for lengst funnet tilbake til sitt sanne jeg, og tykke skyer omfavner fjellene. Mens pårørende fyller kirkelokalet, tar Kristian dem imot med åpne armer, leder dem til sitteplassene, snakker med forståelsesfull tone.

Det er møtet med menneskene som motiverer ham mest.

Han har tidligere gått så godt overens med kunder at han får de mest sørgende pårørende til å le. Noen kunder spør også spesifikt etter ham.

– Å miste noen kan være folks livs vanskeligste situasjon. Det å få tilliten deres og ha ansvar for å tilrettelegge begravelsen, er derfor veldig fint. Dessuten er det fascinerende å høre om folks liv.

– Alle har jo så ulike historier, sier han.

I dag er intet unntak.

Til venstre er en hvit kirke med lyseblå kanter. Begravelsesfølge kledd i sort går nedover kirkegården med blomster. Til venstre bærer seks menn en hvit kiste. — LANGS KIRKEGÅRDEN: Etter seremonien bæres kista ut av nærmeste familie. Den døde skal legges i grava på nordøst sida av gravplassen.

Tre menn legger kista i graven med grønne tau. De har alle svarte dressbukser og sko. På toppen av den hvite kista ligger en stor bukett med røde roser. — MEDMENNESKELIGHET: – Det første alle jeg møter spør om, er: «Steller du døde lik?» Selv ser jeg på dette som ganske liten del av jobben. Det er jo møtene med pårørende, de som faktisk har mistet noen, hvor du kan se på dem at de ikke har det bra, som betyr noe, sier Kristian.

Hun var snill og omsorgsfull, forteller presten om den avdøde. Kanskje er det ikke så rart at lokalet er så stappfullt at folk må opp på galleriet og sette seg ved siden av orgelet.

Når seremonien er over og kirkeklokkene ringer, går Kristian med pårørende nedover kirkegården. Fjellet på nordsida av kirka har tittet forsiktig fram fra skyene.

En eldre mann holder trøstende rundt en tenåring mens de begge skuer ned på den hvite kista med røde roser. De gråter.

Til venstre står en eldre mann med ryggen til, ikledd sort blazer. Han holder rundt en yngre gutt med den høyre armen, mens de ser ned på graven og sørger. Gutten til høyre er ikledd blå dress. — TRØST: Rundt graven samler familie og venner seg. En yngre gutt søker trøst hos en eldre pårørende.

Et fjell med snø og trær i bakgrunnen til høyre. Et vissent tre til venstre, og foran det en haug med svarte gravstøtter. I midten ligger en ny grav, med et hvitt trekors og blomster i rosa, rødt, hvitt og oransje. — AVSKJED: – Når man merker noen har det vondt, skal man som begravelseskonsulent være den målretta i rommet og sørge for at den døde får en fin avskjed. Det er det som er utfordrende, men den fineste delen av jobben, sier han.

Når kista er senket, følger Kristian flittig etter presten og håndhilser på samtlige familiemedlemmer.

– Jeg kan ikke redde liv. Men jeg kan sørge for at de som har mista et, skal få en så verdig avslutning som mulig, sier han.

La sine besteforeldre i kista

Hustad kirke er sakte, men sikkert blitt tom for rennende øyne og snufsende lyder. Kristian og kollegaene pakker inn i bilen for å avslutte arbeidsdagen.

– Folk spør meg ofte hvordan jeg klarer å jobbe med så mye sorg. Jeg pleier å si at sorg skjer uansett om man jobber som regnskapsfører eller begravelsesagent, smiler han.

Kristian står til høyre, på baksiden av kirkegården, iført mørkeblå dress. Han snakker i mobiltelefonen og holder den med høyre hånd, mens han ser ned i grønt gress fylt av snø. Rundt han er gravstøtter av metallkors. I bakgrunnen er det åker og hav. — ETTERSPURT: Kristians telefon ringer stadig vekk. Kan han fikse dette, når er han tilbake, hvem kjører hva til lageret?

I jobben føler Kristian ofte mer empati enn sorg.

Med mindre han må legge noen han selv kjenner i grava.

– Jeg var 17 år og på fotballtrening da pappa ringte og lurte på om jeg ville være med å legge farfar i kista.

– Det er noe med at man får lov til å stelle dem man er glad i. Med farfar var jeg en av de siste som tok farvel, noe jeg satte veldig pris på.

Ikke mange år senere stod han også ansvarlig for sin farmors begravelse.

– Er det ikke litt spesielt å stelle døde familiemedlemmer?

– Det er sikkert ikke anbefalt. Men vi er litt sære, vi kirkelandinger, ler han.

Kristian iført mørkeblå boblejakke beveger seg fra venstremed stativer i begge hender. Til høyre står bilen med åpen bakdør. Bagasjerommet er tomt. Til høyre ligger en hvit kiste senket helt ned i jorda. På toppen av den ligger en kirkearbeidet og bøyer seg ned. — SISTE GJØREMÅL: Etter begravelsen skal alt pakkes ned og kjøres tilbake til Molde. Men Kristian er ennå ikke ferdig med arbeidsdagen – nå går ferden til sykehuset.

Kristian setter seg i bilen, som etterlater seg ferske bilspor i det tynne snølaget som har lagt seg, før han rygger ut av parkeringsplassen. På turen tilbake til Molde setter han på musikk med gammeldags klang, låter fra 1960-tallet. Det er vanligvis denne musikken han har på ørene når han henter avdøde fra kjølelageret på Molde sykehus.

– Det er jo ganske avslappende musikk, konstaterer han.

Kristian svinger inn i den store garasjen på kaia hvor fem andre begravelsesbiler står ryddig på rekke og rad. Innerst i lokalet står kister pakket og klare med puter og laken. Ved siden sitter en stor teddybjørn på størrelse med et menneske.

Til venstre sitter en stor brun bamse. Til høyre står det hvite kister på rekke og rad, pakket inn i papp. — KONFIRMANTUNDERVISNING: Kristian holder også konfirmasjonsundervisning hvor han snakker om hva døden betyr og hvordan det er å jobbe som begravelseskonsulent. Mange ungdommer skvetter ekstra når han i tillegg triller inn en kiste. Heldigvis er det bare en bamse som ligger nedi.

Til venstre og høyre er en grå metallvegg med røde striper på hver sin side av garasjeåpningen. Inni garasjen står fire svarte begravelsesbiler. Det snør mye. — GARASJEN MED DET RARE I: På kaia i Molde har byrået en stor garasje med flere begravelsesbiler. Her har de alt av rekvisitter som trengs til å gjennomføre en begravelse.

– Den der pleier jeg å ta med meg på konfirmasjonsundervisning, sier Kristian.

Bamsen legger han i kista før han møter konfirmantene for å prate om døden. Noen skvetter høyt når kista åpnes og ser at det ligger noe nedi. Heldigvis ender det som regel med latter, forteller han.

Når en far går bort

Å stelle kjente fjes for grava skjer ikke alltid uten utfordringer.

En dag i 2017 fikk Kristian en telefon fra sykehuset som gjorde ham helt stum.

Tidligere på dagen hadde han sendt en god kompis en melding på Facebook. Skulle de ikke henge snart? Hvor ble det av ham om dagen?

Han fikk ikke svar.

Hvit vegg med metallhyller fylt med hvite bokser stablet oppå hverandre. De til venstre har kors på seg, mens de til høyre har det humanistiske symbolet på seg: et mann som strekker armene opp. I midten skimtes også et månesymbol. — TRO: Man må være forberedt på å håndtere begravelser for alle typer trosretninger. Ofte holder mange begravelse i kirker fordi lokalene er så tilrettelagt, forteller Kristian.

Tre vinduer på en hvitgrå vegg med utsikt mot havet og Hurtigruta. I hver vinduskarm står en hvit rose, og ute er det blåtime. — KONTORET: På Kirkeland begravelsesbyrås kontor kan man skue ut over mer enn 200 fjelltopper på andre siden av fjorden.

Det viste seg at faren til den gode vennen hadde havnet i koma døgnet i forveien. Da Kristian ble ringt opp, var utfallet åpenbart.

– Den største utfordringen jeg har hatt, er å være både venn og begravelseskonsulent samtidig.

Klemmen Kristian og kompisen gav hverandre da han ankom sykehuset, er noe av det som har prega ham mest i karrieren.

– Jeg kjente virkelig smerten hans. Det er tungt å se noen man bryr seg så mye om, oppleve så mye smerte.

For kort tid siden fikk Kristian tårer i øynene da han tenkte på sin egen fars død.

I bilen på vei til krematoriet i Kristiansund tenkte han: «Fader. Mamma og pappa skal jo også dø en dag.»

Plutselig strigråt han.

Faren til kristian og Kristian bærer ut en kiste fra bagasjerommet. Far til venstre er ikledd lyseblå jakke, sønn til høyre, iført mørkelbå dress. På bakken er det lett snø og bak dem en parkeringsplass med biler. — TA TIDA TIL HJELP: På spørsmål om hvordan Kristian lukker alt ute når han steller noen hardt skada, svarer Kristian at han som regel setter musikk på ørene og tar tida til hjelp. I dag jobber de med en som døde av naturlige årsaker.

Gråt på jobb

– Da jeg titta meg i speilet, var det ikke bare vanlige tårer, men skikkelige vanndammer, ler Kristian.

Han måtte stoppe langs veien for å ta en pause. Så der satt han, i gravferdsbilen langs E39, med sprengte øyne, trist musikk på anlegget og et dødt menneske bak i bilen.

– Tenk deg for et syn det må ha vært for dem som kjørte forbi! En gravferdskonsulent som sitter og griner, ler han.

Samtidig var det noe fint med det.

– Det gikk opp for meg hvor sterk kjærligheten er for foreldrene mine.

– Denne jobben passer ikke for alle

Nærbilde av Kristians hånd, iført blå gummihanske, holder hånden til en avdød mann. På seg har Kristian en hvit arbeidsdrakt. — FORBEREDELSER: På Molde sykehus holder Kristian en død mann i hånda. Mannen kles på en hvit skjorte og blir gjort klar for jorda.

Det er blitt ettermiddag, og Kristian kjører med faren sin til Molde sykehus. På tampen av arbeidsdagen skal de stelle en eldre mann.

Mannen ligger i en pose på et kjølelager og fraktes ut med en tralle. Kista legges ved siden av den livløse kroppen, og når plasten er av, løfter de vedkommende ned i det hvite silkestoffet i kista. Kristian holder mannens hånd høyt mens han prøver å tre på en hvit skjorte.

Hvit himmel øverst, og et hvitt sykehus nederst i bilder. Til venstre på sykehusveggen er det malt en limegrønn firkant. — MOLDE SYKEHUS: – Jeg pleier å sammenligne begravelse med bursdag: Man møtes for å hedre en person, og kanskje spiser man noe godt i løpet av dagen, smiler Kristian.

På to sorte paler står en håndtverkskoffert. Kofferten er åpen, med sort stoffmateriale inni. Inni kofferten henger sorte lommer, med en blå barberhøvel og oransje saks. — FERDIGHET: – Jeg kan verken tegne eller skrive pent. Min ferdighet er liksom å stelle de døde. Og videospill, ler Kristian.

Fremmede titter ofte på Kristian med et forundret blikk når han forteller at han er begravelseskonsulent.

«Steller du døde folk? Må du kle på dem? Vaske dem?» spør de.

Han forstår at jobben ikke er for alle. Selv reagerer han sjeldent på synet av en livløs kropp: Det er liksom helt naturlig.

Men én hendelse husker han spesielt godt.

Hvitt sykehusrom som ligner et lager, med hyller, vask og ledninger hengende fra taket. To menn med i hvite sykehusfrakker står med ryggen til og skal løfte en kropp over i en kiste. Til venstre for mennene kan det skimtes nakne bein og mellom dem et herrebryst.

Et sted mellom 16 – 17-årsalderen får Kristian en telefon fra faren. En fallskjermhopper hadde omkommet og var hardt skadet. Ville Kristian gjøre jobben?

– Det var første gang jeg så noen med dramatiske skader.

Det var også første gang det var utfordrende å takle synet av jobben. Men likevel var han fast bestemt på å gjennomføre.

– Det er kanskje en rar analogi, men det blir jo en slags kunst. Man prøver å fikse noe og gjøre det bedre.

Kristian står i midten av et hvitt rom med grå fliser, foran en tredør. Foran han henger seler av hvitt stoff. Under disse er et metallbord. — ANGST FOR DØDE DYR: – Det går helt fint å stelle livløse mennesker, men det er verre med dyr. Du vet når man skjærer opp fisker? Det er skikkelig ekkelt, sier Kristian mens han skjærer en grimase.

En grønn tavle med hvit tekst på seg. — STOR FORSKJELL: – Det er litt rart å si at man ikke har problem med å se obduksjon av et menneske, men at jeg ikke tåler det samme med dyr eller fisk. Jeg høres sikkert ut som en galning, sier Kristian.

Han sammenligner det med et vannglass som knuses, som man prøver å lime så pent man kan tilbake til originalformen.

Siden den dagen for åtte år siden har Kristian vært mannen man henvender seg til om den avdøde er alvorlig skadet.

I dag tar de derimot hånd om en som har dødd av naturlige årsaker.

– Heldigvis er det som regel eldre mennesker vi forholder oss til, sier Kristian.

Nederst til venstre er en hvit kiste med hvit duk i. Til høyre ser man to hender foldet sammen. Bak står en åpen dør, klar til å trille personen tilbake på kjølelageret.

Planlagt sin egen begravelse

Kristian legger den eldre mannen tilbake på kjølelageret.

Så reiser han og faren hjem for å spise fredagspizza. De har bestilt mat fra Pizzabakeren, noe med skinke og ananas. På vei opp trappa til andre etasje, med pizzaesken i den ene hånda og Solo i den andre, passerer de et kunstverk av Pushwagner. En rosa, avlang bil med et lik i bakvinduet henger på veggen.

– Ser du hva det er? Bildet passer godt i dette huset i hvert fall! Jeg har sagt at jeg vil arve det, smiler Kristian.

Til venstre er en hvit trapp, og på den hvite veggen til høyre henger et kunstverk. Bildet består av blå bakgrunn og en rosa bil, med en sjåfør og en kiste bak i bilen. — KUNST: På veggen hjemme henger en tegning av en begravelsesbil. – Jeg frykter overhodet ikke døden. Den største utfordringen du har, er jo som levende. Å dø er vel som å sovne og aldri våkne igjen, sier Kristian.

Til venstre sitter Kristian i en grå Marius-genser av ull, og holder et pizzastykke i høyre hånd. Til venstre for han står en brusflaske, og faren Arild strekker seg til sin høyre for å ta et pizzastykke. — FREDAG KVELD: Etter siste arbeidstimer på sykehuset har Kristian og far Arild bestilt pizza for å sette helgestemninga.

– Tenker du noen gang på din egen død?

– Når man ukentlig er i begravelser, begynner man fort å tenke på sin egen død, ja, sier han.

Minst en gang om dagen slår tanken ham. Det har resultert i et flere sider langt dokument med oppskriften på hvordan han ønsker begravelsen skal gjennomføres.

– Den dagen jeg går bort, skal det være en enkel prosess å legge meg i jorda, sier han.

På førstesiden ramser Kristian opp flere låter som skal spilles i seremonien, som «The Scientist» av Coldplay.

Tekst fra kristians testamentet, skrevet ut i sort blekk.