–J eg liker ikke ordet kreftblogg. Jeg vil heller si at jeg bare blogger.
Amanda er 21 år, Natur og Ungdom-ansatt og har den sjeldne kreftformen Mesoteliom. Hvis legen som snakket med henne den mørke høstdagen i 2013 hadde fått rett, skulle hun ha dødd innen jul samme år.
Etter å ha fått diagnosen begynte Amanda å blogge. Hun var åpen om alt, viste bilder av den oppblåste magen sin. Men hun aksepterte aldri dødsdommen.
– På alle såkalte kreftblogger skriver de om det å skulle dø, som om de har gitt opp. Jeg synes det er rart at noen vil akseptere å skulle dø. Det har aldri vært aktuelt for meg.
Amandas eneste mål ble å motbevise den legen. Å leve! Heldigvis har hun masse erfaring fra å kjempe mot mektige krefter. Akkurat nå er hun en av Natur og Ungdom-aksjonistene som lenker seg fast til gravemaskiner ved Førdefjorden, i håp om å hindre gruveboringene.
Der risikerer hun glattcelle og bøter på 20.000 kroner, men det er jo ingenting.
– Det er godt å bidra. Å føle at jeg gjør noe som betyr noe. Også er det veldig god stemning her.
Men hva skjuler seg egentlig der inne i hodet til Amanda? Hvor har hun gjemt skrekken og redselen? Og hva sier de på neste kontroll på sykehuset?
► Hør dokumentaren | Les alle sakene
– Jeg planla min egen begravelse. Men jeg sa jo ikke når den skulle være. Kanskje blir det om 60 år?
– Amanda Iversen Orlich (21)
- Ut for å aksjonere!
- Natur og ungdom og ullgensere
- Fem ungdommer som ♥ natur
- Paris: Amanda skulle ha vært der
- Del dine tanker og meninger
En livsviktig kamp
Er det noe Amanda ikke liker, så er det tanken på å gå glipp av noe. Nå skal hun til Førde for å lenke seg fast til anleggsmaskiner.
– Mamma og pappa er nok litt bekymra.
– For at du skal bli arrestert?
– Nei, for at jeg skal sitte lenge på bakken og bli kald.
Amanda Iversen Orlich (21) har vært medlem i Natur og Ungdom siden hun var 12 år. De siste åra har hun vært alvorlig kreftsjuk, men uten å noen gang slutte å engasjere seg.
– Det føles som en 11-er på en skala fra 1 til 10 å kunne dra å lenke seg nå.
For en uke siden fikk hun svar på de første CT-bildene etter operasjonen. Ingen kreft ble funnet. Så nå er det to måneder til neste kontroll, og livet kan få utfolde seg i mellomtiden.
Drosjen tråkler seg gjennom Oslo. Amanda sitter i baksetet med kaffe i den ene hånda og mobilen i det andre. Hun sjekker Instagram, meldingene og Facebook om hverandre.
– Nå har den første gjengen blitt arrestert!
– Da er det vel bra det kommer en ny pulje?
– Det står 2000 på frivillighetslista, så vi har mange å ta av.
I bagasjerommet ligger interrailsekken fullstappet med ullklær, regnklær og varme sko.
Hun skal bare innom Natur og Ungdom-kontoret og hente walkie-talkier (noen bruker åpenbart fortsatt dette), så skal hun ta bussen til Førde.
– Også må jeg innom leiligheten til Gaute og hente linsene hans.
Gaute er en av de andre. Natur og Ungdom er et fellesskap der folka tar vare på hverandre. Som moren til Amanda sier: «Engasjement sprer seg fra det ene til det andre. Engasjerte ungdommer tar vare på hverandre».
Mesoteli-what?
At de tar vare på hverandre, det har Amanda fått merke. På rommet hennes hjemme på Nesodden henger en banner folka på kontoret har laget til henne, hilsener under emneknaggen #Amandablirfrisk. «Dette klarer du», skriver de. «Du er den sterkeste jeg kjenner!. Dette går bra!»
Og hun har faktisk ikke gitt opp, selv da hun fikk beskjeden levert på en ufølsom og indirekte måte, den gangen for to år siden, da hun var 19 år.
– Det var en av de kreftlegene på Ullevål. Dette kan gå bra eller dårlig, sa han. Hva betyr bra, spurte jeg. Da lever du kanskje til jul, sa han. Det var et sjokk. Jeg hadde ikke hørt noe sånt før.
Det var tre måneder til jul. Kreften hadde spredd seg til hele magen. Diagnosen heter Mesoteliom og er så sjelden på unge mennesker, at legene ikke visste helt hva de skulle tro. Og åpenbart klarte de ikke å spå utfallet.
– Jeg klarte ikke å huske navnet på diagnosen i begynnelsen. Den er vanligst på eldre bygningsarbeidere som har jobbet med asbest. Ingen vet hvorfor jeg har fått det.
De fleste overlever ikke det første året
Det var for sent å operere ut svulstene, kreften hadde spredd seg til hele magen. Amanda ble satt på cellegiftkur, men ingen trodde det ville være nok. Hva gjør en 19 år gammel jente med døden?
– Jeg leste Brødrene løvehjerte på nytt, for å lese en positiv bok om døden. Og etter det planla jeg min egen begravelse. Men: Jeg sa jo aldri NÅR den skulle være. Kanskje blir det om 60 år, vi får se.
Og det hjalp å prøve. Cellegiftkuren virket over all forventning. Ikke bare overlevde Amanda det første året, kreften minket også så mye at den ikke var synlig på CT-bildene. Da ble det aktuelt med operasjon. Eggstokker, livmor, litt av tarmene, milt og bukhinne ble fjernet. Operasjonen gikk over fjorten timer.
En liten slengbemerkning fra en av overlegene etter operasjonen, gav Amanda et stikk av framtidstro.
– Han satte på meg et hormonplaster, det må jeg ha fordi jeg har tatt vekk eggstokkene. Også sa han: «Disse plasterne kan du ha på til du blir 50-60 år, så kan vi ta det vekk for å gi deg en naturlig overgangsalder». Da tenkte jeg: Han tror at jeg kan leve til jeg blir 60! Og det anser jeg for å være gammelt.
En liten tur på apoteket – så lenking
– Jeg kan ikke bære så tungt på grunn av operasjonssårene.
Amanda er nok ikke det mest strukturerte mennesket på bussterminalen denne dagen i februar. Tidsplanen er presset. Hun presser kameraveske, et blytungt ekstrakolli med ullklær og den slitte og digre interrailsekken inn i en oppbevaringsboks.
– Hvordan er formen i dag egentlig?
– Den er sånn passe. Jeg føler meg tett i hodet. Men jeg har vært hos legen, på en bitteliten sjekk.
På apoteket plukker hun opp en antibiotikakuren. I tilfelle. Og litt slimløsende hostesaft siden hun er forkjølet. Hun har tatt så mange piller og medisiner de siste årene at det er umulig å holde tellingen.
– Men nå tar jeg ingenting. Bare hormonplaster, fordi jeg har fjernet eggstokkene.
13:42-bussen til Førde
Nede på gate nr. 10 står Andrea og venter foran det åpne bagasjerommet under bussen. De gir hverandre en klem. Begge er fra Nesodden, begge har mødre som er lærere på den samme ungdomsskolen. Og de har gått på steinerskolen i Oslo, på medier og kommunikasjonslinjen.
Amanda lemper inn sekken, setter kaffekoppen på en kant, plasserer ullnettet og kamerabaggen ved beina og tar opp mobilen, ser igjennom bildeserien som nettopp ble publisert på Facebook. Andrea gjør det samme.
– Har du snakket med noen?
– Nei, men de har blitt båret vekk, og at politiet har slått ned teltet og tatt vekk alle sperringene, man ser det her. De klippet over lenkene.
– Har dere flere lenker?
Andrea ser opp fra mobilen.
– Jajaja. Vi har massevis. Lenkene har blitt fraktet opp med bil. De er drit-tunge. En gang hadde vi de med oss på fly til Nord-Norge, det var helt grusomt!
Andrea og Amanda er på vei for å lenke seg fast til anleggsmaskiner på Engebøfjellet, sammen med de andre fra Natur og Ungdom. De er villige til å bruke sivil ulydighet for å stoppe den planlagte gruvedriften i Vevring, som da vil medføre dumping av avfall i Førdefjorden.
På spørsmål om hva de tenker om det som skjer, svarer Andrea at hun er sint. Skikkelig sint.
– Men ikke på politiet, de gjør bare jobben sin.
– Og Nordic Mining?
– Ja. Jo. Men mest på norske miljømyndigheter som lar et gruveselskap få dumpe avfallet sitt i en av Norges fine laksfjorder.
Bussen brummer bak dem, de samler ammen tingene sine.
– Er du sint, Amanda?
– Ja, jeg er det, sier hun litt beskjedent mens hun ser seg over skulderen på vei inn i bussen.
► Hør hele historien om kreftsyke Amanda (21) i P3-dokumentaren «Å lenke seg fast til verden»
Ullgensernes rike
Kampen om de norske fjordene kommer til å utkjempes i år. Og den skal Natur og Ungdom definitivt være med på. Bevæpnet med ullgensere og sivil ulydighet.
Avtroppende leder, Arnstein Vestre, var tydelig på hva som blir viktigst for Natur og Ungdom i år da han snakket med NRK Finnmark under landsmøtet i Fredrikstad:
– 2016 blir det året kampen om fjordene står.
Regjeringen ga i fjor gruveselskapet Nussir klarsignal til å dumpe gruveavfall i Repparfjorden i Kvalsund kommune i Finnmark. Det er også gitt tillatelse til å dumpe i Førdefjorden i Sogn og Fjordane.
– Norge er ett av fem land i verden som tillater gruveindustrien å dumpe problemene sine på havet. Det er en praksis som hører fortiden til.
Hvem er Natur og Ungdom?
Vel, i følge Store norske leksikon er Natur og Ungdom (NU) en frittstående ungdomsorganisasjon under Norges Naturvernforbund, og ble stiftet 1967. Medlemstallet har svingt sterkt og lå i 2015 på rundt 7000. NU er organisert gjennom ulike fylkeslag og lokallag.
Hva gjør Natur og Ungdom?
NU aktiviserer medlemmene gjennom skolering, naturopplevelser, aksjoner og annet praktisk og politisk miljøarbeid. Både i energidebatten i 1970-årene og i 1980-årenes forurensningsdebatt har NU vært en viktig del av norsk miljøbevegelse. I 1985 gravde NU, sammen med Naturvernforbundet i Østfold, opp gifttønner på Unger fabrikker i Fredrikstad. Lokale NU-lag fulgte denne oppskriften og avslørte forurensning og miljøsynder i sine områder.
Siden slutten av 1980-tallet har NU hatt tett samarbeid med miljøgrupper på Kola-halvøya og etter hvert også i Arkhangelsk. I 1990-årene engasjerte organisasjonen seg bl.a. i kamp mot veiutbygginger og gasskraftverk. Etter tusenårsskiftet har vindkraft, klimautfordringen og motstand mot oljeboring i Barentshavet og utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja hatt høy prioritet.
► Hør hele historien om kreftsyke Amanda (21) i P3-dokumentaren «Å lenke seg fast til verden»
Fem på landsmøtet
Iben Jacobsen Øster (14) og Ida Eskedal Jensen (14)
De to yngste på landsmøtet.
– Hvorfor ville dere bli med i NU?
Iben: Å, hva het hun?
Ida: Hvem da?
Iben: Hun som kom til skolen vår?
Ida: Natalie?
Iben: Ja, fra Natur og Ungdom. Hun fortalte om Natur og Ungdom, hvilke viktige saker de jobber med.
Ida: Ja.
Iben: Og vi går jo på Steinerskolen, så vi vet om miljøkriser og sånn.
Ida: Men vi ville høre mer.
Iben: Og da kunne man dra på Peppes pizza for å få mer informasjon, og det gjorde vi.
Ingrid Skjoldvær (23)
Nyvalgt leder i Natur og Ungdom (men det visste hun ikke da intervjuet ble gjort).
– Jeg klarer ikke helt å slappe av før søndag etter ledervalget. Jeg går liksom bare rundt i en tåke.
– Hvorfor vil du så gjerne bli leder?
– Jeg brenner veldig for dette. Det er verdens beste jobb.
– Hva er ditt beste minne så langt fra tiden i Natur og Ungdom?
– Det må ha vært da vi vant kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja i 2011. Da tok jeg på meg bunaden! Det var en fantastisk dag. Vi var var forberedt på å legge oss i vannet for å stanse det, og det så veldig dårlig ut. Men så vant vi fram.
Arnstein Vestre (24)
Leder i Natur og Ungdom 2014-2015 (med godt utgangspunkt for å velge hvilken som helst utdanning).
– Det er hardt og brutalt. Jeg går av på søndag. Etter landsmøtet setter jeg meg på deltagerbussen. Og da skal jeg holde avstand. Jeg skal ikke være en sånn syvende far i huset.
– Hva skal du gjøre nå – etter Natur og Ungdom?
– Først skal jeg ta meg en ferie, skru av mobilen i ei hel uke. Når jeg kommer hjem fra den ferien skal jeg tegne opp et kart og se på hvilken retning jeg skal gå i nå. Jeg vet ikke hva jeg skal bruke resten av livet mitt på enda.
– Tror du det blir noe med miljø og klima?
– Etter å ha brukt åtte år av livet på miljøvern og klimakamp, så må jeg jo si at alt annet virker så ubetydelig. Det er jo vår tids stor krise. Jeg tror det er det viktigste som finnes i verden, at folk engasjerer seg for miljø.
Steffen «Mio» Kristiansen (23)
Daglig leder i Natur og Ungdom, og vinner av «Norges smarteste» på NRK.
– Det er et luksusliv å få lov til å ha denne jobben. Å jobbe for noe så viktig, samtidig som det er så gøy. Det aller beste er miljøet innad i Natur og Ungdom. Internhumoren og hverdagen.
– Føler du at det hjelper å engasjere seg?
– Ja, absolutt. Alle store samfunnsendringer starter jo med enkelpersoner, også baller det på seg. Vi som organisasjon påvirker jo politikerne. For hver person som engasjerer seg er man med på å dra opinionen i en retning.
– Du er jo Norges smarteste. Hva skal du gjøre etter Natur og Ungdom, skal du fortsette å engasjere deg for miljøet?
– Jeg er jo sportsidiot, så hvis muligheten for å bli sportskommentator åpner seg, så blir jeg gjerne det.
► Hør hele historien om kreftsyke Amanda (21) i P3-dokumentaren «Å lenke seg fast til verden»
Verdens viktigste møte
Det var hele tiden meningen at Amanda skulle ha vært med på klimatoppmøtet i Paris, sammen med alle vennene sine. Men slik gikk det ikke.
– Bon soir, tous le monde! Bon soir, Paris!
Salen applauderer. Det er trangt. 3000 miljøaktivister fra hele verden er samlet i en stor hall nord i bykjernen. Alle sitter på gulvet. 80 representanter fra Natur og Ungdom er blant dem. De vinker på sine venner i sosialistisk ungdom som sitter litt lenger framme.
Amanda skulle ha vært her. Som representant nummer 81. Men hun ble plutselig for syk for å være med.
– Fredagen før vi skulle dra så var blodprovene fine. Jeg var klar for å dra. Men da vi dobbelsjekket på mandagen så hadde jeg blitt mye verre. Det er på en måte ekstra kjipt å få vite dette dagen før man skulle ha dradd, forteller Amanda.
Samtidig: På scenen står Naomi Klein, den kjente aktivisten og forfatteren av boka NO LOGO. Etter å først ha viet oppmerksomheten sin til undertrykkende internasjonale handelsavtaler, har Klein også blitt miljøverner.
– Jeg våknet sent. Men nå vil jeg si: Det er viktig at vi står samlet. På tvers av uenigheter. De vil prøve å splitte oss. Man trenger ikke være veganer for å være miljøaktivist!
Naomi Klein peker på en kvinne med dreads som iherdig holder opp et banner der det står: «I’m vegan because I’m an environmentalist».
– You dont have to be vegan to be an environmentalist, sier Klein spisst. Dette er viktig! Vi må være inkluderende!
Bållukt og klimatoppmøte
NU-jentene Clara, Paulina, Sara og Anna står i stampe på vei ut av lokalet etter appellene. Når 3000 miljøvernere skal ut av en flaskehals tar det omtrent like lang tid som når ikke-miljøvernere skal det.
Bållukta er kanskje det eneste som er annerledes.
– Hva er det som lukter så rart her? Det lukter bål.
– Det kan være han karen som står der borte.
Jentene snur seg diskret mot en fyr med veldig store, stirrende øyne og en striesekkaktig tunika.
De skal finne en metrostasjon og komme seg ut til den nedlagte flyplassen Le Bourget, der klimatoppmøtet foregår. Obama har vært der og dratt igjen. Spenningen ligger i om Kina vil si seg enig i forslaget til en avtale.
Hittil er ingenting avgjort.
NU-jentene trenger seg sammen i t-banevognen, det er ingen sitteplasser igjen. Overalt er det folk med delegatpass rundt halsen. To japanske journalister diskuterer bildene på et kamera.
– Nå fikk jeg melding fra Amanda, sier Clara og ler.
– Amanda vurderer å gå på Kygo-konsert ettersom hun ikke kunne bli med hit.
Amanda skulle ha vært her, men måtte jo trekke seg i siste liten. Infeksjonsfare. Ikke gode blodverdier.
– Hva skal dere egentlig der ute?
– Vi skal gjøre en aksjon i den grønne sonen, der man har adgang uten å være delegat.
Og hva en aksjon er, dette ordet som er så naturlig i miljøvernermunn, det får vi bare vente med å finne ut til vi ser hva de skal gjøre.
Den kjedelige sonen
Man ser for seg et levende, festivalaktig sted der unge folk i løs bekledning har slått opp leir og spiller trommer, men Green Zone, er like kjedelig som et hvilket som helst konferanse/flyplass-område.
Det er riktignok mange aktivister her, men de drukner nesten i det kjedelige interiøret og under det høye taket. Etter en omfattende sikkerhetssjekk samler NU seg med andre ungdoms og miljøorganisasjoner, for å gjøre opp status og planlegge en felles demonstrasjon. Hele opplegget er rotete og foregår på et broket engelsk, men etter lang, lang tid deles det ut slagord som: Climate Justice Now. Keep The Oil In The SOIL.
Så skjer det noe rart. Plutselig blir de smidige, aktivistene fra Spania, Nigeria, Brasil, Sør-Afrika og Norge. Dette har de åpenbart gjort før. De danner et kor. Noen sitter foran, andre står på knærne bak, og resten plasserer seg etter høyde i en vifte utover. Et banner spres fra den ene ytterkanten til den andre.
«CLIMATE JUSTICE NOW».
Og så skjer det noe tilsvarende rart. Resten av menneskene i dette enorme resepsjonsområdet, samler seg midt i mot koret. Pressefolk. Det er ingen andre her enn aktivister og presse, virker det som. En enslig arrangør med adgangskort i snor rundt halsen, men ellers er det en lukket sirkel. En dame fra Scanpix baner seg vei og kobler hissig opp et stativ. Mobiler holdes opp.
Så begynner kampropene. Ansikter blir røde. De ropes med hese røster. En lettbeint fyr fra Nigeria holder en kort appell om at Nigeria er forgiftet og ødelagt av oljeindustrien.
– Vi, vanlige folk i Nigeria, har ikke fått sett noen av pengene, bare all giften som ligger igjenkom og rydd opp etter dere! Keep the oil in the soil!
En skingrende stemme messer en tekst på swahili før en franskmann igjen sporer aktivistkoret inn å riktig spor:
«CLIMATE JUSTICE NOW! POWER TO THE PEOPLE!»
Etterpå er aksjonen over og alle spres i alle retninger. Men på nasjonale og internasjonale nyhetssendinger verden over, vil det straks rulle bilder av unge aktivister fra mange av verdens land, som roper en beskjed til verdens ledere.
► Hør hele historien om kreftsyke Amanda (21) i P3-dokumentaren «Å lenke seg fast til verden»
P3dok som podkast
Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.
(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)