23 år gamle James Blake kom fra venstre og satte sitt umiskjennelige preg på den britiske popvirkeligheten i 2010, med tre rikt sammensatte EPer og en slående intim versjon av Feists «Limit To Your Love» som de tyngstveiende årsakene til jubelbruset som har skylt over ham, inkludert fra Lydverkets eget kontorlandskap. Er det mulig å leve opp til sånt? Svaret er, i det store og det hele, et rungende ja.
Med hørbar bakgrunn som musikkstudent, betydelig fingerspissfølelse som produsent og impulser som strekker seg fra pianojazz og klassisk musikk til soul og dubstep, ligger svært mye av Blakes appell i hvor sømløst han lapper sammen tilsynelatende inkompatible uttrykk, etter først å ha hogd dem i fillebiter med nifs presisjon.
Tvillingsporene «Unluck» og «The Wilhelm Scream», som sparker i gang ballet på like deler mjukt og myndig vis, er to slående eksempler på hvor mye et lydbilde kan romme i kraft av nettopp sin egen begrensning, der en løsrevet vokalklynge eller et hjemsøkt skarptrommeslag kan lodde nærmest uutholdelige emosjonelle dyp. Forestill deg D’Angelo oppvokst i London på nittitallet, og… Vel, du er fortsatt ikke i nærheten.
«The Wilhelm Scream»:
«Limit To Your Love» fungerer som forventet enda bedre i albumkontekst enn på egenhånd, men flere av låtene som omgir den vil garantert skremme vannet av de som har forvekslet Blake med mer vokalsentriske størrelser som Antony Hegarty. På det avsluttende trespannet «To Care (Like You)», «Why Don´t You Call Me» og «I Mind» truer skillet mellom organiske og elektroniske elementer kontinuerlig med å bryte sammen, og vokallinjer, instrumentering og melodi krenger mot hverandre i grenselandet mellom eufori og sjøsyke.
James Blake vil med andre ord neppe gjøre opphavsmannen til allemannseie; til det låter den for strengt og egenrådig, for ikke å si fremmedartet. Men den kan kjapt ende opp som en Voodoo oppdatert for en generasjon briter flasket opp på dubstep, og det er pinadø ikke den verste skjebnen en plate kan lide.
Marius Asp
