Is there a place called Norway? Really?
Det er ikke et Sør-Afrika-fenomen at de betviler Norges eksistens, men forskjellen er at her snakker de engelsk og kan stille forståelige spørsmål om vår opprinnelse. Da var det annerledes under OL i Beijing. Der gikk det mer i himling med øynene, eksplisitt harking og intensiv peking. Tror ingen av delene handlet om plasseringen til Norge på verdenskartet, men dette får vi aldri svar på. Har prøvd å plassere Norge med å si at vi er naboene til langt mer kjente Sverige. Du vet: de med Abba, Volvo, Dolph Lundgren, kona til Tiger Woods, Ikea og Svennis. Svaret er alltid: Ahhhh! England? Eng-er-laaaand, eng-er-laaaaand! Olé olé olé!
Vi gir alltid opp, slik håret til Arjen Robben ga opp det der prosjektet med å klamre seg til skallen hans for førti år siden.
– Yes, we’re from just north of England.
Hvilket skulle tilsi at vi elsker Haggis, sekkepipe og et rautende engelsk språk.
Forferdelig boligblokk
Leser du kommentarfelt i norske nettaviser, eller debattforum eller ser på debattprogrammer, får du inntrykk at Norge er verdens jævligste sted å bo. Trenger du et lite napp i buksebeinet for å rette blikket nedover mot noen av de som ligger nederst på livets børs, kan jeg anbefale å pløye igjennom en av de mer seriøse avisene her nede. Etter å ha lest igjennom innenrikssakene med korrupsjon, drap, voldtekter og sykdommer er det bare å åpne vinduet for å klare å trekke pusten ordentlig. Artikkelen om boligblokka i sentrum av Cape Town der barneprostitusjon, alkoholisme, vold og narkotika du aldri har hørt om en gang flyter i gangene, er noe av det mest slitsomme jeg noensinne har lest. Beskrivelsen av de tuberkuloseherjede og narkomane tolvåringene som prostituerer seg innimellom de bloddryppende hostekulene, gir deg puls, feber og dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at du i det hele tatt finner noe å klage på i hverdagen. Men, det betyr ikke at vi kommer til å slutte å klage på ting, eller påpeke små feil og mangler i hverdagen. Overhodet ikke.
Nå går det for eksempel en fyr rundt med en litt for stor kniv og spikker på noen greier inne på pressesenteret her i Cape Town. Greit å få bekreftet mistanken om at metalldetektorene utafor stadion bare er til pynt allikevel. Betryggende.
Apropos pressesenteret: Vi har i dag hatt gleden av å se en kortvokst Martin Andresen-lookalike sprade rundt i et par skikkelig stramme dressbukser.
I tillegg har vi måttet snikfotografere det som må være verdens høyeste sportsjournalist. Det er altså han i bakgrunnen, og ikke han nissen nederst til venstre. Han er helt derimot gjennomsnittlig med sine 179 centimetre. Imponerende det også selvfølgelig.
Vi snakkes i morra på NRK P3 fra klokka 1602. Da lader vi opp til den første semifinalen i dette verdensmesterskapet i fotball. Uruguay møter Nederland i det vi har klokketro på at blir en magisk fotballkamp.
Herreminhatt, VM er en fantastisk liten sak!
