Den 31 år gamle Queens-rapperen Arian Asllani, kjent blant verdens livsnytere som Action Bronson, er et interessant tilfelle. Mannen har tidligere vært soussjef ved noen av New Yorks fjongere kjøkken, kommer fra en albansk-jødisk familie, spytter like deler aggressivt og sofistikert og ser ut som en glupsk utgave min kollega Ken Wasenius-Nilsen (en kompliment til begge to, strengt tatt).
Om vi skal definere ham fra kjøkkenbenken kan Action sammenlignes med et måltid der hovedretten er Ghostface Killah, marinert i de saftigste periodene av hans post-Wu Tang Clan-periode, krydret med diverse New York-legender (og kanskje en dråpe Necro for bitterhetens skyld).
Det hører med til historien at Ghostface nylig truet med å henge og sløye Bronson, men alt skal visst være OK nå. Det er uansett flere forskjeller enn likheter mellom de to, og kanskje viktigst: der Tony Stark tyr til kulinariske metaforer for narko, horer og vold, er det all grunn til å tolke vår mann bokstavelig når han rapper om østers, mangolassi og granulert løk.
På Rockefeller avløses preik av jubel idet «Careless Whisper» glir over i «Brand New Car». Settlisten baserer seg i stor grad på årets utgivelse, Mr. Wonderful, The Alchemist er med som DJ og fargeklatten Big Boy Bes gjester på et par låter. Men lasset trekkes av Bronson selv, som dessverre ikke har sitt livs mest vitale dag.
Han benytter anledningen til å plugge den underholdende Fuck, That’s Delicious-nettserien sin mellom låtene, men ellers føles det som han har mer enn nok med å hente seg inn etter energiutblåsninger som «Actin Crazy» og «Strictly 4 My Jeeps». Den heftigste allsangen inntreffer under «Baby Blue», som avslører at det bor et brustent hjerte under det møkkete forkleet, og både «The Rising» og avsluttende «Easy Rider» gjør verden til et betraktelig bedre sted å leve denne oktoberkvelden. Ellers byr han på en kort fristil som aldri truer med å være genial.
I en tid der kulturpersonligheter kaster bort fredagen på å diskutere hva som er «viktigst» av siciliansk jordsmonn og black metal-bandet Mayhem, er det unektelig noe ved Action Bronson som pirker borti en eller annen samtidig nerve. Fyren er en lyrisk begavelse, og det gjør godt å høre ham utfolde seg. Da betyr det ikke allverden at kvelden reddes av rutine fremfor genuin sult.
Marius Asp
