Iron & Wine, Sjøsiden
Den store Øya-skuffelsen kom tidlig i år.
Iron & Wine-albumet The Sheperd’s Dog var med på å gjøre 2007 til et vakkert plateår, preget av svært skjegg, svære harmonier og subtil polyrytmikk. Selv om Sam Beams to foregående album mer enn hintet om mannens hypnotiske kvaliteter, var det deilig å høre ham plaske rundt i et både bredere og dypere sonisk basseng.
På Sjøsiden denne første Øya-dagen drukner imidlertid den ansiktsbehårede hovedpersonen i den daffe lyden av et band hvis hunger etter å jamme ikke står i forhold til prestasjonene. De lange instrumentalpartiene mangler momentum, og mange av låtene dukker opp i nye og løsere versjoner, med «Boy With A Coin» i reggae-drakt som et av mange eksempler. Fornemmelsen av lapskaus er tidvis overveldende; kjedsomheten kribler i nylig anlagt fullskjegg, og det som til syvende og sist redder konserten fra totalt havari er melodiene, som i all sin enkle prakt trosser manglende karisma.
Iron & Wine skal ha honnør for viljen til å eksperimentere, men uten fokuset og nerven som lyser fra originallåtene ser jeg ikke helt vitsen. Mer jern neste gang, takk.
Marius Asp
