Alice In Wonderland (4)

Et eventyr verdt å bli fortalt, selv om filmen har sine svakheter.

«Alice In Wonderland» av Lewis Carroll er en av disse klassiske barnebøkene som jeg aldri fikk lest. Så hvilken bedre måte å oppdage denne historien på enn gjennom Tim Burtons øyne?

Filmen er en drømmende reise gjennom et rikt fantasiunivers med søte skapninger og stygge monstre. Burton får også presset inn litt av sin bisarre form for humor, så selv om dette på ingen måte er en perfekt eventyrfilm, må du gjerne følge Alice ned i kaninhullet.

Kamp mot rød dronning

Alice (Mia Wasikowska) ramler ned i et kaninhull og ender opp i et underjordisk rike. Der møter hun både søte, rare og skumle skapninger, blant annet Mad Hatter (Johnny Depp).

Han blir hennes medhjelper i kampen mot den slemme røde dronningen (Helena Bonham Carter), som har stjålet tronen fra den hvite dronningen (Anne Hathaway).

Burton kjører trygt løp

Historien er basert på begge bøkene Lewis Carroll skrev om Alice, og er nok en smule oppdatert. Blant annet er Alice nå en ung kvinne i stedet for lita jente, og filmen avsluttes med en storslått sverdkamp i rene Ringenes Herre-stil.

Men til tross for oppdateringene er historien likevel rotfestet i den gamle eventyrtradisjonen. Det fungerer, selv om jeg må innrømme at jeg hadde forventet mer skrudd humor fra Tim Burton. Han kjører et litt i overkant trygt løp her.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Helena Bonham-Carter som den røde dronningen i "Alice In Wonderland" (Foto/Copyright: Walt Disney Studios Motion Pictures Norway).

Kjedelig heltinne, fargerik Depp

Hovedrollen i filmen er rett og slett feilcastet. Mia Wasikowska er både ven og vakker i rollen som Alice, men hun er også en fryktelig kjedelig heltinne. Hun spilles flatt og pregløst, og fremstår som filmens klart svakeste element.

Heldigvis er Wasikowska omringet av mer fargerike og inspirerte figurer, først og fremst Johnny Depps Mad Hatter og Helena Bonham Carters røde dronning, som står for filmens kjærkomne komiske høydepunkter.

Verdt å bli fortalt

Jeg liker «Alice in wonderland», selv om jeg hadde forventet noe mer potent fra Tim Burton. Det kan virke som om han på en måte ikke har turt å kødde for mye med en klassiker som Lewis Carrolls historie er.

Kanskje skulle han turt endre mer enn det han og manusforfatter Linda Woolverton har gjort. Men nå er filmen laget, og selv om den har sine svakheter, er det et eventyr verdt å bli fortalt.

3 Responses to “Alice In Wonderland (4)”

  1. Magnhild

    Personlig ble jeg litt skuffet over Johnny Depp, hans “Mad Hatter” føles det som jeg har møtt før, da i “Pirates of the caribean” eller som Willy Wonka. Den definitivt største overraskelsen i denne filmen var Anne Hathaways svært komiske tolkning av politisk korrekt dronning.

  2. Lothar

    Filmen var litt nedslående. Tim Burton klarte ikke å holde nivået opp som jeg forventet. Da jeg kom ut fra kinoen var jeg helt forvirret. Var det en film av samme regissøren som lagte Sleepy Hollow, Nightmare before Chrstmas, og Sweeny Todd?

    I etteranalysen tror jeg at det var forventningen min som var galt. Etter alt, er dette en Disney-produkt. Målrettet til barn. Good, clean family fun, målrettet til Disneys kundekretser. Da var det klar at de kunne ikke skuffe religiøse grupper, skremme barn, eller vise for mye mystisk ting.

    Og det var hva irriterte meg. Filmen begynner i Underland i en bra Burton-skrekkskog, og scenen med sopper er kjempebra. Men etterpå faller nivået hele veien ned til barnefilmer som Shreck – og katten hadde øyene til Garfield… 🙁
    Bare epilogen hvor 3d-blomstrene kommer opp og ut av lerret viser at Burton faktisk hadde ideer – mens de sannsynligvis ikke slapp igjennom Disneys sensorene.

    Filmen vet ikke hvilken historen den skulle fortelle – mystikk, action, barnefilm, 3D-film, jentefilm, dragefilm… og det går galt. Det skuffer Burton-tilhengerne, eventyr-tilhengerne, 3D-action-tilhengerne…

    Slottene til de to dronningene er bare kopier av Disneyland-slottet… og ikke spøkelseslott som kunne forventes av Burton. De dataanimerte figurene minner om andre filmer… det var kjedelig. Hatt-makeren så ut som en gal kopi av Willy Wonka, mens den røde, onde dronning var den eneste figur som presenterte høyest morsommt skuespill.

    Til slutt må jeg si at Terry Gilliam’s ”The cabinet of doctor Parnassus” var mye bedre, målrettet til voksne, med en historie å fortelle, og bare den bedre i denne duellen av de to Monty Python regissørene.

    Jeg bare håper at Tim Burton fikk nok penger slik at han kan gå videre og lage en data- og 3D-film på hans egen nivå! Alice in Wonderland har nok antydninger at han faktisk klarer å skape et typisk Burton-verden på datamaskiner.

    L.

  3. Vidar Vaage

    Johnny Depp er blitt såpass kjent nå, at han får tildelt roller, rett og slett *fordi* han er en stor filmstjerne. Egentlig burde de ha latt andre få rollen som Mad Hatter.