Alina Devecerski - Maraton
Terningkast 4

Alina mot verden

Alina Devecerski holder ikke hele maratonet ut. Men den svenske debutanten viser svært lovende tilløp underveis.

Alina Devecerski er kvinnen bak årets sommerlåt i Skandinavia. I god sommerhit-ånd har den blitt hatet av like mange som har elsket den, men uansett hvilken side du har stått på, har du garantert ikke klart å ignorere den. For meg var «Flytta på dej» et velkomment tilskudd til hitlistene med sin blanding av lystighet, sinne og dansbarhet. Og hadde det ikke vært for Alina, ville kanskje en amerikansk partyrapper vunnet sommerhitkonkurransen med en låt om sin egen penis.

Med tanke på den suksessen hennes aller første låt bydde på, er det forståelig at Alina Devecerski fikk det travelt med å komme seg i studio. Her har man smidd mens jernet var varmt, og det høres. For det har ikke lyktes Alina og produsent Christoffer Wikberg å lage en ny «Flytta på dej», selv om både «Maraton», «I kväll skiter jag i allt» og «Jag svär» helt tydelig forsøker å gjenskape samme lydbilde og energi. I stedet har de endt opp så slitsomme å høre på i sin tettpakkede, rotete produksjon og anmasende ropevokal at det rett og slett gjør vondt.

Heldigvis viser hun også en helt annen side ved seg selv på albumet. Her roper hun ikke bare at hun er sint, men tør å vise seg ettertenksom og skjør, med sterke melodier i bunnen. Med denne sårheten lar hun lytteren komme nærmere, og jeg får en forståelse for hvor angsten og sinnet kommer fra.

Det aller beste eksemplet er albumhøydepunktet «De e dark nu». Ikke bare ville låta kunne vært et sterkt spor på Veronica Maggios Satan i gatan –  Devecerski fremstår i tillegg som en god vokalist. Det er også på disse låtene produsent Christoffer Wikberg får dreisen på produksjonen.  Her druknes ikke melodiene i hard, vrengt synth, men løftes i stedet opp og frem.

«Krigar precis som du» viser en fremmedgjort og på-siden-av-verden-Alina. Tekstlinjer som «Alla kjenner alla som är her/ Jag er med i en värld jag aldrig kommer at forstå/ Jag kommer ingen stans ifrån/ Jag passar inte inn i deres hierarki» behandles respektfullt, med et nedtonet, men rockete elektronisk bakteppe preget av synth og skarptromme.

Overraskende nok er de eneste uptempo-låtene som kommer godt ut av dette – bortsett fra «Flytta på dej» –  de som tar skrittet mot rocken. «Facka Ur» er låta som vokser mest, med melodilinjer som høres like mye ut som Kent som Jocke Berg-samarbeidet «Ärligt talat», mens «Vem tog dig hem» elegant byr på den moderne kvinnes hjertesorg.

Maraton er på mange måter et album delt i to. En del er hørbart preget av hastverksarbeid og et forsøk på å melke «Flytta på dej»-kua. Den andre delen viser en spennende artist som dyrker sårbarheten sin og bruker angsten til å skape noe vakkert. Neste gang håper jeg Alina tar seg bedre tid til å utnytte det som gjør vondt i stedet for å være så innmari sint. Det hjelper å synge om det.

Marie Komissar