For noen feite år det har vært for Rick Ross. Etter flere album som satte spor etter seg, tok han innersvingen på de fleste med Teflon Don i 2010. Anledet av de Lex Luger-produserte monsterlåtene «B.M.F.» og «MC Hammer» satte han seg bak rattet på Maybach-en og kjørte rett mot klubbhits, champagne, P. Diddy-hookup, dollarmillioner og det viktigste av alt: byggingen av et rapimperium.
Serien med Self Made-samlinger har vært viktig i den sammenhengen. Under MMG-paraplyen har Rick Ross presentert kompiser og businesspartnere som Meek Mill, Gunplay, Omarion, Wale, Magazeen og den nå diskrediterte Pill. Suksess? Åjada, de to første utgivelsene i serien har levert finalekandidater som «Tupac Back», «Ima Boss», «All Birds» og «Actin Up», alle låter som får asfalten til å brenne fra New York til ytterst på Key West samtidig som de gir Ross og gjengen handlingsrom til å gjøre seg deilige med myk flørting.
Og jommen om ikke MMG Presents: Self Made vol. 3 også byr på noen umiddelbare headsetfavoritter. På «Gallardo» viser Rozay, Gunplay og Yo Gotti seg fra en nesten folkelig side, da de får Trina til å synge om den mest solgte av alle Lamborghini-modeller, Gallardo. Høyt klikke-i-vinkel potensial på «Gallardo», og for en gangs skyld får Gunplay virkelig skinne tidlig på en MMG-tape.
Denne solide starten blir forsterket av sommerens National Rap Show-slager «Levels», hvor Meek Mill usubtilt forteller alle som vil høre på at det er forskjell på folk. «Lil nigga,we don’t rock the same clothes/fuck the same hoes/cuz its levels to this shit». Drit i det der sosialdemokratiet, Meek Mill rocker elitenivået! Sterk kandidat når årets Topp 5-låter skal kåres.
Videre er «Stack On My Belt» en brukbar, men litt retningsløs låt med Wale på førstemikken, mens «Lay It Down» låner fritt fra gammal 8Ball & MJG (og for den saks skyld Ratt, med den tittelen) og blir passe interessant. Men for hver flott sak som «Levels» og «Gallardo», leverer MMG to-tre dørgende kjedelige spor som er glemt før fade-outen har satt inn.
«Know You Better» og «Say Don’t Go» er lekkert produsert og gir gode hodetelefoner noe å flotte seg med, men det er mildt sagt fryktelig kjedelig å høre gjesten Pusha T kaste bort talentet sitt på linjer som «Let’s start with the basics/your inseam/where your waist is? Nail color/shoe size/what designer’s your favorite?» Hva skjedde med smartheter som «Open the Fridgedaire/25 to life in there»?
Når det er sagt, er ikke de beste sporene her alltid kandidater til Årets Ordsmed, som når Trina bygger refrenget på Gallardo rundt gjentakelsen «Niggas buyin pussy/niggas buyin pussy/niggas buyin pussy/niggas buyin pussy». Men da er hvert fall slagordstekstene backet opp av rølpete, mørke og tunge beats som fungerer på et fysisk nivå. På de tilbakelente balladene er det bare ulidelig kjedelig å høre på.
Når jeg her om dagen laget en spilleliste med fete nye låter, var det ikke voldsomt mange spor fra denne tredje Selfmade-samlingen som kom med. Men første låten som ble programmert inn er den første singlen fra Rick Ross sitt kommende album, J.U.S.T.I.C.E. League-produserte «No Games». DEN lover bra for fremtiden, og så skjønner jeg ikke hvorfor OL-motstanderne ikke dro den frem i slutten på valgkampen. Tenk Stordalen og de andre entusiastene hadde blitt mørkeredde, da!
Asbjørn Slettemark
