Joa, Drake fikk et par blåmerker etter Pusha T sitt relativt brutale, og ikke minst underholdende disse-spor. Men hva betyr vel det når du er blant de aller største i ditt felt – og for så vidt innen popmusikk generelt – uavhengig av hvor skarp skyts en rapveteran (en rå en, sådan) skyter med? Ingenting, egentlig.
De velkjente hovedingrediensene i Drakes rap- og r&b-låter er polerte, men melodiøse tusmørke-beats og ikke sjelden terningkast sterk fire-hooks. Den kanadiske kosebamsen evner også å heve øyenbryn, som han gjorde sist med karibisk-infuserte Views (More Life, som Drake selv mener er en spilleliste, plukker opp tråden) som har popklassikeren «Hotline Bling» blant låtene.
Sånt blir det faste tilhørere av. Stjernestatusen hans er såpass sterk og uavhengig røffe linjer som går på æren løs. For Drake-toget durer avgårde, også på Scorpion. To år etter forrige album gjør Drake det enkelt for lytterne å forholde seg til hans dualistiske artistpersona ved å levere noe så 00-talls som en dobbeldisk – en til rapfansen (Side A) og en til dem med forkjærlighet for mjuke urbantoner (Side B). Praktisk til hvert sitt bruk, men vi kan vel enes om at 25 spor totalt og ingen skits er en munnfull.
Vi har allerede hørt det radiovennlige trappop-sporet «God’s Plan» og monotone «I’m Upset» fra før. Side A sin første feite er den lavmælte, men sinte og elegante 21 Savage-homagen «Nonstop». Videre av høydepunkter er når minner om Drake anno 2010 kommer på «8 Out Of 10» og når vokalen til Mariah Carey samples kledelig på «Emotionless». Ellers vil jeg påstå at «Mob Ties» er ren trap-perfeksjon.
Side B står hakket sterkere enn Side A, i alle fall for undertegnede. Åpneren «Peak» og «Jaded» er så seige og sensuelle atte hjelp, og singelen «Nice For What», som hyller kvinner, er bounce-inspirert og følgelig feststemt; «In My Feelings» følger i samme spor. «That´s How You Feel», om å ikke få anerkjennelse fra en dame, har en tung beat og bruker Nicki-raps riktig. «Blue Tint» gjør det samme som det foregående sporet, men er kneppet mer melodiøs. Michael Jackson-samplede «Don’t Matter To Me» er såpass vellykket pop at jeg tviler på at noen vrir seg i graven. Den mest fullblods r&b-låten her, «After Dark», med sexede gitarlicks og bra mengde bass, kan nok få skyld i økte antall fødsler om ni måneder.
Det som er sikkert er at Drake fortsatt skildrer hvorfor han leder an rap-kappløpet. Det emosjonelle livet som rundbrenner og tidvis filantropisk rik mann med tilhørende luksusproblemer er naturlig nok også temaer på albumet hvis tittel sannsynligvis er en akkurat passe klein referanse til stjernetegnet hans.
Enda mer sikkert er at han er en stødig leverandør av svermeriske og stilige produksjoner som både tilfredsstiller hiphophodene og r&bikkjene, som ofte gjelder Drake. Musikalsk utfordrer han fansen nesten umerkelig, men nok til at man lar seg overraske i den grad man kan la seg overraske av ham. Stort sett, som på Scorpion, riktignok med et fravær av grime/afropop/dancehall-fibre, leverer han urbanmusikk som ikke gir mye motstand, men den er stemningsfull og enkel å ty til. Noen ganger trenger du bare det.
Ali Soufi-Grimsrud
