I forkant av by:Larm 2013 gikk Karin Park nådeløst ut mot «den lave kvaliteten» i Melodi Grand Prix. Timingen var pussig – Park hadde tross alt skrevet Margaret Bergers «I Feed You My Love», det norske Eurovision-bidraget samme år. Å stå oppi MGP-sirkuset som artist var imidlertid uaktuelt for henne, bedyret hun, før hun la til at indieverdenen var hennes foretrukne scene.
Det må være lov å humre lett i skjegget når den bergensbaserte svensken to år seinere ikke bare møter seg selv i døra som artist under MGP-finalen 14. mars, men til alt overmål stikker seg ut som en av favorittene til å representere nasjonen i Wien i mai. Selve bidraget er imidlertid ikke til å fnise av: «Human Beings» er en vokser som matcher skandinavisk tungsinn med et stort, skinnende og allsangbart refreng – en dynamikk som går igjen flere steder på femtealbumet Apocalypse Pop.
Platen utspiller seg, som tittelen mer enn antyder, et sted mellom fortapelsen og hengivelsen. «God knows that I love him/ I know I’ve been such a cunt/ I’m a sucker for endorphins/ it’s a foxhunt» synger hun på majestetiske “Daemons” – et av flere eksempler på dualiteten Park i stor grad lykkes med å sirkle inn.
Tekstene er gjennomgående mer eksplisitte, håndgripelige og interessante enn vanlig i dette uttrykket, og de løftes ytterligere av et musikalsk vingespenn som på sitt beste overskygger alt hun har gjort tidligere. Høydepunkter teller uimotståelige «Stick To The Lie» (som helt sikkert også kunne hevdet seg i den europeiske sirkusmanesjen), truende «Opium» og sakteflytende «Walls Will Fall», som alle på hvert sitt vis utvider Parks kunstneriske territorium.
Dermed er det synd at enkelte av de foregående platenes svakheter fortsatt hefter ved deler av materialet. Åpningslåten «Look What You’ve Done» oppleves som en blodfattig «Tainted Love»-pastisj, drevet av form framfor innhold, mens andre spor blir stampende i det anmassende («Hard Liquor Man») eller det uforløste («Shake With The Devil»). Hun ville i tillegg tjent på å riste av seg de siste sporene av et fortsatt hørbart Karin Dreijer Andersson-kompleks.
«Look What You’ve Done»:
Karin Parks musikalske utvikling har på sett og vis foregrepet Susanne Sundførs. Hun har beveget seg fra velskrevne og smarte, men like fullt strukturelt konvensjonelle popsanger til mer uregjerlig og abstrakt klubbmusikk. Men med Apocalypse Pop synes pendelen altså delvis å svinge tilbake – ikke ulikt nevnte Sundførs ferske Ten Love Songs.
Noe sier meg at mange flere norske artister vil undersøke dette fruktbare rommet – mellom kunst og pop, mørke og lys, fetisjklubben i kjelleren og dansegulvet i overetasjen – nærmere de neste årene. Det er ikke meg imot. Men Karin Park har med dette et forsprang på de fleste av dem.
Marius Asp
