«Hey – hva skjera?» låt det fra Kristoffer Cezinando Karlsen på kveldens nest siste konsert under Trondheim-festivalen Neon.
28-åringen, som er mest kjent under artistnavnet Cezinando, har fått utelukkende positive tilbakemeldinger på konserter han har holdt etter at han slapp albumet «Sprengkulde» for nøyaktig ett år siden.
Det var derfor store forventninger til kveldens konsert, forventninger Cezinando uten tvil innfridde.
Med en kombinasjon av kjente og kjære låter fra «Noen ganger og andre» (2017) og «Et godt stup i et grunt vann» (2020), men også de mer kunstneriske fra fjorårets «Sprengkulde», holdt Cezinando en konsert som gledet Neon-publikumet.
«Big dick is back in town»
Første del av kveldens én time lange konsert var preget av låter fra hans nyeste album.
Åpningslåten «Autostrada (Zen)» holdt ikke på den samme slagkraften som den har på albumet, men fungerte som en morsom introduksjon grunnet åpningsstrofen og andre banale tekstlinjer.
Sømløst skled åpningslåten over i låt nummer to, «Sure druer», slik den også gjør på albumet.
Med dette ble energinivået noe løftet, både hos Cez og hos publikum, og i hvert fall hos de som sto fremst i midten.
På hvert av droppene til «Mysteriet» hopper flere i takt. Samtlige føtter var i luften og bevegelsene blant de noe sammenklemte fansene på fremste rad gjenspeilet Cezinandos og låtens energi perfekt.
Cez ønsket nok at Neon-publikumet også skulle få ta del i den store opplevelsen som andre har fått da han har spilt «Sprengkulde» live før. Men for majoriteten i kveld var nok høydepunktene slagerne som kom senere i settet.
Fra kunstpop til allsang
Med «Spøkelser» ble den store gleden som frem til da hadde vært samlet hos fåtallet smittet over på alle. Der Cezinando sang første del av en strofe, avsluttet publikumet med å synge de siste ordene.
Allsangen var gjennomgående og festen var i gang for fullt. Det samme ble vist på «Tommelen på vekta» fra 2017-albumet «Noen ganger og andre», der hard elektronisk produksjon ble byttet ut med akustisk piano og Cez sin såre vokal.
Etter dette ble det levert slager på slager fra 28-åringen, som hadde fått trollbundet hele den gigantiske folkemassen som utgjorde publikum.
Samtidig som dette skjedde hadde andre begynt å gjøre seg klar til Kaizers Orchestra som skulle på scenen ved siden av etter Cez sin konsert.
At publikum nå var en kombinasjon av fans som nøye fulgte med på Cezinando og de som sto litt lenger bak og ventet på Kaizers, hadde lite å si for den gode stemningen.
Med rolige låter som «Håper du har plass» og «Kokt à la mode» var «alle» med i fellesskapet, og det var få sure fjes å se.
Til og med da allsangen og svaingen med hendene ble brutt opp med den rave-lignende låten «Joker (NEET)» levde de forskjellige festivaldeltakerne i en symbiose der moro og fest var fellesnevneren.
De perfekte øyeblikkene
Mot slutten fikk Cezinando, trolig verken for første eller siste gang, oppleve det alle artister drømmer om: At publikum kan hele låten og synger høyere enn en selv.
Det oppsto en nesten magisk stemning med «Vi er perfekt men verden er ikke det» og «Kristoffer Robin». Publikum holdt rundt hverandre, sang så det runget, og delte det fineste som finnes i verden: god musikk i fellesskap.
Lyden av applausen som kom ved starten og slutten av hver låtene ble kun trumfet av lyden ved allsangen.
Med dette ble det umulig å tro at publikum ikke var annet enn fornøyd, og at Cezinando nok en gang hadde spilt en konsert som mange trolig vil huske lenge.
Selv om starten var noe laber, var midtdelen og avslutningen fenomenal.
Det ble åpenbart hvorfor denne konserten var tillagt store forventninger, og nok en gang kom Cezinando seirende ut.
Tekst: Even Samir Kaushik
Foto: Kim Erlandsen
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
