«Punkere som spiller pop. Poppere som spiller punk.» Slik lyder den ordknappe biografien på Hjerteslags egen Facebook-side. Og det er igrunnen vanskelig å oppsummere bandet mer presist enn det de allerede har gjort selv.
Miksen på Vannmann86 er gitar, trommer og bass rett i fleisen, kledelig beskjedne synthtepper, og vokalist Robert Eidevik messende på toppen av det hele. Det er litt Manchester, litt Göteborg, men aller mest Bergen.
Singelen «Sang Til Sonja» er et av platas absolutte høydepunkt, men får sterk konkurranse fra utferdstrangen i «Vestindia», det ekstremt smittsomme gitarriffet i «En Fiende Krysser Mine Spor» og såre «Bygningsarbeiderblues». Sistnevnte er platas eneste ballade, og er et kjærkomment, nydelig hvileskjær før rocketoget tøffer videre igjen med «Hellig Krig».
«Sang til Sonja» live hos Christine:
https://youtu.be/6JWHrg90138
Hjerteslag bidrar på ingen måte med noe banebrytende, nyskapende eller fullstendig klin kokos på Vannmann86, men det er helt greit. Åtte spor med deilig, allsangvennlig råkkenråll er mer enn godt nok. Plata kommer helt sikkert til å lydlegge sin andel svette rockevorspiel, og det kommer nok alle til å være strålende fornøyde med.
Man kan alltids diskutere hva som er en god tekst, men i disse ører treffer låtskriver Robert Eidevik uvanlig godt. Noen linjer er passe absurde, og får deg til å høre litt bedre etter, som for eksempel når han synger «La oss rømme fra denne byens demoner / til rom og cola i vannpistoler» i «Vestindia». Andre linjer går rett i hjertet, og klarer å fortelle store historier gjennom små detaljer. Særlig «Bygningsarbeiderblues» er et strålende eksempel på dette. Tekstene hever helhetsinntrykket av utgivelsen flere hakk, og gjør den uten tvil mer slitesterk.
Hjerteslag gir seg etter åtte låter. Etter det syv og et halvt minutt lange avslutningssporet «Europa Rundt» fremstår Vannmann86 som din perfekte oppmålte, daglige dose deilig, fengende gitarrock. Rocken er slettes ikke død, og det har den vel egentlig aldri vært.
Eli van der Eynden
