De fleste har nok følt seg betraktet av Cezinandos musikk.
På 2017s «Noen ganger og andre» skulle det mye til å være 18 år og ikke føle seg fengslet av låter som «Håper du har plass» eller «Tommelen på vekta». Vi kan alle nikke anerkjennende til linjer som «Noen ganger er moren min store steiner oppi skoen min», fra sistnevnte.
Knappe to uker etter han slapp forrige album «Et godt stup i et grunt vann» (2020) med låten «Spøkelser», kunne hele Sentrum Scene i Oslo den på rams.
Fansen er som landets svar på Swifties, og Cezinando er et ekte idol.
Tre år etter er melodiføringen til Cezinando fortsatt seg selv lik, men musikken er mer innviklet.
Nå er musikken uten hemninger. Det er kontrastene som gjelder. Både når det kommer til Cezinandos musikk, men også det idolet han har blitt og kulturen som har dyrket ham frem.
Dans ape, dans!
Åpningssporet «Autostrada (Zen)» introduserer utgivelsen som en lydinstallasjon av sprakende morsekode før det avløses av hovedpersonen selv. Jeg-et tar oss med på kjøret fra start: «Alle elsker vel en fønikshistorie».
Det glir galant over i «Sure druer», som leker seg i 8-bit og det å være et stykke selvstendig menneske. Flerårige produsent Ole Torjus Hofvind tillater en lengre pause for kunstens skyld, men slike pustepauser blir det få og langt imellom.
Dramatikken i låtene kommer mer i form av insisterende komposisjoner, enn slik duoen har gjort det før. Med svulmende oppbygninger og gråtende strykere.
På «Tristessen (Pop)», som på et grunnleggende nivå høres ut som en tidlig Cezinando, er gitaren og den bærende melodien så falsk at den høres kvelt ut.
Men Cezinandos diksjon er klokkeren i sin utforskning av «en ny stjernehimmel».
Å være en kilde til underholdning kommer med forpliktelser, enten du er Titten Tei eller klovnen artisten stiller seg ved siden av. Å være en kroppsliggjøring av underholdning gjør det vanskelig å si noe om hvor personaen slutter og du begynner. «Forteller samme eventyr som før i en loop // Og alle ler av dem igjen», ytrer Cezinando.
Å føle seg uoriginal er ingen revolusjonerende tanke, men innrømmelsen leveres så troverdig. Budskapet blir banket inn i lytteren og klisjeene leveres lagvis.
Paranoid på klubben
Neste låta, «Pulverisert», lener seg godt inn i hyperpopens voksende horisont. Den småligste delen av artisten selv kles i en pitchet stemme, som en tidligere har hørt på låtene «Verdens smarteste person» eller «Hore og madonna».
Det er mer intenst nå, med en frekvens som holder seg nesten like tykk gjennom hele låten. Slik er det også på låta «Mysteriet», en paranoid ode til livet i storbyen. Akkompagnert av lag på lag med raske slag, forvrengte lyder og dyp bass.
Det er en plate der bassen ikke er begravet i miksen, men et bærende element. Aller villest er «Joker (NEET)». Det er som britisk ravekultur har vært på norgesferie.
Smilet i din egen hjortevest
Inderlighet og ironi har alltid vært Cezinandos varemerke. Selv om det ene noen ganger har veid tyngre enn det andre. I senere tid har også både fjerne og nære referanser stilt seg i samme rekke.
På dette albumet trekker han fram alt fra eplespriten calvados til lyriker Gunvor Hofmo og diktet på mellomspillet «Uhelbredelig (Tingene)» – flettet med en låt om å ligge med din mor.
Her blir det tydelig at nærheten vi som individer lengter etter, også er det som gjør oss mest vondt. Enten det er å komme nærmere favorittartisten eller kjernen av egen kunst.
Det er smertelig inderlig. Ironisk nok er inderlighet noe vi ofte avfeier som ikke godt nok. Det skal i hvert fall gjøres på riktig måte, hvis ikke bør det bli tatt forbehold om en ironisk distanse. Jeg er av dem som blir klein av Chris Holstens «Smilet i ditt eget speil, mens «Cowboyhatt og Hjortevest» av Vassendgutane bare er gøy.
Begge har sin form for konfronterende inderlighet. Cezinando står et sted midt mellom de to.
Mellomspillet følges opp med de mest pompøse låtene «Ung, berømt og livsfarlig» og «Big dick is back in town». Begge låtene konkurrerer om hvem som er mest sjef. Ingen er egoist i eget ego, bortsett fra Cezinando. Ironien er smurt tykt på.
Det er denne knivseggen «Sprengkulde» ønsker å balansere og skjære seg på. Det lykkes albumet med.
Alt kan googles
På «Sprengkulde» er musikken først og fremst erfaring fra et liv i søkelyset, og alt det innebærer. Cezinando blir ikke spist av eget image. Han har slukt det selv, og det som kom opp igjen er humoristisk og mørkt.
Gloser som «dystopi», «jeremiaden» og «neo-dekadenter» titter frem. Store ord, som egentlig bare betyr et samfunn som står for forfall. Dette følges opp av språklige bilder om «teenage lovers på et tomt kjøpesenter» eller rim som fester seg fortere enn pessimismen.
Sammen med produsent Ole Torjus Hofvind har lyrikeren Cezinando skapt et album der humoren aldri er frigjort fra skepsisen, og vice versa.
Men når alt er helt forferdelig eller gjemmer seg bak en vegg av referanser, vil en bare åpne armene og synge det selv.
Cezinandos album «Spengkulde» kommer fredag 16. juni.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
