Kåre & The Cavemen, Enga
Kåre & co. anno 2009 er et bortkastet bra band.
Oslo-rockens hjerte har bevret lengselsfullt etter denne gjenforeningen, selv om den retter søkelyset mot hvor vanskelig det kan være å balansere personlig kjemi med musikalsk evne og vilje. Knut, Kåre og resten av nittitallsårgangen av Kåre & The Cavemen tar farvel med verden et omtrentlig tiår etter at konstellasjonen raknet, og på Øya entrer et knippe sortkledde menn som har en siste ting å bevise scenen. Det er stort i seg selv, men til syvende og sist står og faller alt på gruppens formidling, forvaltning og forståelse av sine to første, semi-klassiske album.
Jeg så bandet live i 1999 eller 2000; de spilte på Rockefeller og etterlot publikum (inkludert meg selv) i en mølje av gråt, latter, dansing og gåsehud. I kveld står det i langt mindre grad om liv og død, Knut Schreiners lakoniske mellomsnakk avslører tvert imot et band som fremfor alt har oppdaget hvor gøy det er å spille sammen, og som uten å prøve å kamuflere gamle arr endelig ser ut til å skjønne det mange av oss har forstått en stund: Det finnes ikke et norsk band som når Harestua-gjengen til anklene hva retrofølsomhet, arrangementsteft og pur eleganse angår.
Svært mye av dette må tilskrives Schreiner, som trosser tilløp til rusk i det håndtverksmessige maskineriet og farer over hele bandets tidlige katalog med presis hånd og nyspissede ører. Resultatet er at det surf- og stylingorienterte (og kanskje bittelitt ironiske) Jet Age-materialet nesten rager der oppe med det mer frakobla, fjerne og truende sexy A Long Day´s Flight…-albumet, til tross for at sistnevnte var et stort steg opp på plate. Høydepunktene på Engascenen teller «Down The Road Of Golden Dust», «Girlfriend In Tacoma» og en forrykende versjon av «Filadelfia», tre låter (av mange!) som alle hinter om hvor hvilke høyder K&tC tangerte rent låtskrivermessig da de var på topp.
Knut Schreiner har signalisert at han ønsker å bruke tida som kommer på å skrive og spille inn musikk i nettopp dette soniske nabolaget. Jeg håper han tar med seg denne årgangen medmusikanter; de kommuniserer fortsatt ypperlig etter alle disse årene. Men den vakreste lyden i verden er, når alt kommer til alt, lyden av et hjerte som slår. Kåre & The Cavemen legger stetoskopet over brystet og pumper lyden ut med stor overbevisning. La det bare ikke bli ti år til neste gang, gutter.
Marius Asp
Flere bilder fra Øyafestivalen her
