Med Beyonces ypperlige – men ikke helt ukompliserte – Grammy-opptreden fra sist helg friskt i minnet, spøker jeg få minutter før konsertstart med fotografen om hvor ufattelig mye twerking Ellie Goulding-fansen kommer til å bevitne.
For altså: Blant de større kvinnelige artistene i radiopoplandskapet, står Ellie Goulding ganske alene om den sobre tilbakeholdenheten sin. Man har rett og slett havnet på feil sted til feil tid om man har tatt turen til Oslo Spektrum i tro om en kynisk storproduksjon der kulisser, kostymer, koreografi og ikke minst hud står i fokus.
Når det er sagt, har den engelske 27-åringen beveget seg stadig lengre bort fra sine røtter innen yndig folkpop og mot skrillete drum&bass-pop som, patentert av Rudimental og Chase & Status, i stor grad preger hennes andre album Halcyon fra i forfjor. I livetapning er imidlertid det øverste laget med bass og vokalmanipulering skrelt av, til fordel for et noe rundere og mer allsidig bandlydbilde.
Det er en kjensgjerning at mellomtonene har en lei tendens til å fordufte i Oslos storstue, hvilket også gjelder under det tidlige høydepunktet «Animal». Men pytt, pytt: Musikkens og konsertens primus motor er tross alt Gouldings hviskende og honningsvøpte stemme, som regjerer upåklagelig i de øvre registrene. Noe hun får til tilsynelatende helt uanstrengt, tross erkebritiske innvendinger som «Oh! I’m very much out of breath!» mellom numrene.
Men allerede etter partybangeren «Stay Awake» snaue 20 minutter inn i setlisten, dabber tempoet av. Kort etter fremføres en medley – bestående av futuristisk R&B á la James Blake-refererende «Tessellate» og en haltende tolkning av Usher-perlen «Climax». Og som med medleyer flest er også denne kaotisk og uengasjerende.
Selv om det er umulig å krangle på at Goulding bærer Elton John-klassikeren «Your Song» godt, blir den en av flere spartanske ballader som setter konserten på stedet hvil lenge før den egentlig har rukket å starte. Heldigvis henter Goulding og band seg omsider inn igjen: Klubbete tenåringspop i form av «Explosions» og «My Blood» får, ehem, blodet til å åle seg gjennom årene på nytt.
Innen den avsluttende etappen rundes av med de formidable fanfavorittene «Anything Could Happen», «I Need Your Love» og «Lights», deljer 27-åringen ivrig løs på et par trommer, mens den rølpete M.I.A.-perlen «Bad Girls» fyller lokalet. Riktignok er dette kun et kort øyeblikk, men det føles likevel ikke uvesentlig: Selv om Ellie Goulding markerer seg som en stødig, solid og sjarmerende liveartist, gis det likevel uttrykk for at hun ikke alltid vet helt hvor eller hva hun vil på en scene.
Kim Klev
Bildegalleri
