Guided By Voices har – til mange av verdens lo-fi-entusiasters standhaftige og endeløse begeistring – aldri kjent sine begrensninger.
Det indieikoniske Ohio-orkesterets kanskje beste plater, Bee Thousand (1994) og Alien Lanes (1995), er utstyrt med henholdsvis 20 og 28 spor med en snittlengde på rundt halvannetminuttet, og som soloartist har frontmann Robert Pollard spydd ut to minst to plater i året siden 2006.
Med 21 låter i krysningspunktet mellom konsis janglepop og smørjete slackerrock er Let’s Eat The Factory et hørbart hark tilbake til bandets nevnte gylne era på midten av nittitallet. At medlemmene fra denne epoken nå ikke bare er tilbake i rekkene, men også har bidratt som låtskrivere på noen av platens mest lysende øyeblikk, lover godt for veien videre.
”Spiderfighter”, skrevet og sunget av Tobin Sprout, er noe av det mest umiddelbare og vakre bandet har foretatt seg siden Isolation Drills. Påfølgende, pastorale og R.E.M.-klingende ”Hang Mr. Kite” varer minst to minutter for kort.
Singelen ”The Unsinkable Fats Domino” – platens udiskutable høydepunkt – tikker også inn på under to minutter. Det er til gjengjeld alt den trenger for å oppsummere essensen av hva bandet er, og hva det er i stand til å skape av skakk popmagi, i 2012.
Like forbanna er det snutter og låter her som burde vært luket bort. Tom Waits hadde kanskje maktet å lede bluesfragmentet ”The Big Hat And Toy Story” i en eller annen retning, men her faller den i bakken med et dvaskt drønn. ”The Things That Never Need”, ”God Loves Us” og ”The Head” er andre eksempler på skisser som ikke engang rekker å hinte om noe interessant.
Allerede i mars slipper Guided By Voices sitt andre album av året, forbilledlig titulert Class Clown Spots A UFO. Jeg krysser fingrene for at de aller mest poengterte kraftpop-karamellene er spart til den. Her er uansett en del snop å knaske på fram til da, men dette er langtifra noe essensielt tilskudd til den bugnende katalogen.
Marius Asp
