Den smale, men ikke ubetydelige prisen for «landets minst ironiske artist» vil kjapt – om noen kan være så vennlig å opprette den – gå til Silje Halstensen. Som Bendik har hun tidligere gitt oss den solide debuten Drømmen gjør meg ingenting (2012) og den enda bedre oppfølgeren No går det over (2014), samt fjorårets flotte Arif-samarbeid «Knust glass».
Fortid forlenger i stor grad prosjektet: Store og hardtslående rockelåter og drømsk pop møter tekster så direkte, hudløse og konfronterende at de fungerer mot de lyriske naturlovene. Men der No går det over løftet denne tåremarinerte visjonen til nye høyder, begynner en viss materialtretthet å melde seg her. Det skyldes hovedsakelig et låtmateriale som bare sjeldent når de store høydene Bendik har sneiet innom tidligere.
«Kriger»:
Disse innvendingene gjelder også tekstene på Fortid. Det emosjonelle høygiret kunne med fordel fått hvile noe underveis; særlig når det tidvis knaker faretruende i de metaforiske sømmene. En tekstlinje som «eg vet isje ka du tenker men eg savner deg i hjertet mitt» truer egenhendig med å torpedere ellers fine «Siste gang». Åpningssporet og singelen «Kriger» er – tross et vers som hinter om storhet – en versting i sammenhengen: Her dundres et ikke altfor overbevisende budskap inn med pauker og basuner.
Halstensen har imidlertid skrevet flere perler også i denne omgang. «Bli her», en storslått og stolt kampsang for et døende forhold (bombe!), er en av hennes vakreste låter hittil, og nevnte «Siste gang» og «Tusen dager» berører noe av den samme nerven. Direkte dårlige sanger forekommer knapt, og det frister å høre de fleste av dem i bandets idealformat – på konsert.
Men en viss kunstnerisk utvikling har sjeldent etterlatt noen livstruende skadd. I tilfellet Bendik begynner dét nå å fortone seg som en tilnærmet umulig tanke. Snart må det vel gå over?
Marius Asp
