Mainstream-CVen til Verk er påtakelig kort – et gjestevers på Lars Vaular-låta «Leah» er alt han strengt tatt har å vise til. Til gjengjeld er det verset så sterkt og særegent at det var umulig å ikke legge merke til Bergensgutten som overskygger Bjørn Eidsvåg på samme låt. Særegen er definitivt artisten live også. Som det nevnte verset, og et par av de andre låtene som har funnet veien til nettet røper, snakker vi nemlig om en fyr som øyensynlig kun lar seg drive av sitt egen idé om hva rap og en rapkonsert skal være.
Med en merkelig quirky karisma, et tilsynelatende ukontrollert kroppspråk og tilnærmet uforståelige tekster metta med metaforer, sprø one-linere og veldig utradisjonelle flows lager nemlig Verk et helt eget parallelt univers, som de to første radene med publikum på Tilt entusiastisk lar seg innlemme i, og som for resten framstår like utilgjengelig som fascinerende. Tidvis overdøver Verks egen tilstedeværelse og stemme det muskalske og særlig de første sporene fremstår mer som et bakteppe til fyrens merkelige scenetekke enn selvstendige låter.
Omtrent midtveis drar han fantastisk nok opp en ung, blond danser som låta igjennom gnir seg mot en stol – feil og fucka? Jepp. Men samtidig, merkelig nok, veldig, veldig passende. Herfra tar det hele seg også opp. Om det er de hakket mer solide låtene, eller det faktum at man gradvis aksepterer det totalt uforutsigbare og ugjennomtrengelige universet er ikke godt å si. Nestsistelåta «Bakom meg» er i så måte et høydepunkt – den klart sterkeste låta Verk har å by på, som talende nok introduseres med følgende oppklaring: «Vet du hvorfor jeg vil ha hon bakom meg? Fordi eg vil ha hon foran meg.»
Den siste låta bruker han på å delvis freestyle, delvis skrike seg gjennom to minutter. Hva sier man til sånt? At man er hypp på å se det igjen, selvsagt.
Andreas Øverland
