nrk.no
Emilie Nicolas - Live, Øyafestivalen

Altoppslukende

En av Norges beste vokalister viste seg fra sin beste side, selv om scenen kanskje ikke var helt riktig.

Emilie Nicolas har en status i musikk-Norge få andre kan skryte av.

Hver eneste gang hun gir ut musikk sitter både fans og kritikere med munnen vidåpen. Hun har et enormt talent for låtskriving, og er dessuten en glitrende vokalist.

Når hun nå er tilbake på livescenen er det ikke så rart at Sirkusteltet på Øyafestivalen begynner å fylle seg opp allerede en halvtime før start.

Det kan også ha noe med temperaturen utenfor teltet å gjøre. Et særdeles utradisjonelt Øyavær, stekende sol, gjør sitt for det svale teltets oasestatus.

Høye forventninger

Her sitter spente blodfans og holder av plass helt fremme ved scenen. Tanken på å potensielt sitte igjen med permanente gjerdeformede avtrykk på kroppen skremmer dem overhodet ikke.

Å være tidlig ute skal dessuten vise seg å være en svært klok avgjørelse.

Ti minutter før Nicolas går på er skillet mellom telt og åpen himmel visket ut, og folkehavet er nærmest solformørkende. Her er forventningene høye!

Emilie Nicolas har på en lilla kjole og synger intenst inn i en mikrofon. I bakgrunnen er det trommiser.
Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Vokalist i særklasse

Etter to megatriste år uten Øyafestival i Tøyenparken er det et tydelig overtent publikum som ønsker hovedpersonen velkommen på scenen.

Hun åpner med megahiten «Tsunami», den med det franske verset, vet du. Og som jeg alltid har sagt: Fransk vers gir gratis kulhetspoeng.

Det gjør også den ekstreme stemmekontrollen Emilie Nicolas besitter. Hun har en jazzy løssluppenhet som utfyller det harde, musikalske bakteppet perfekt.

Vokalen hennes er rett og slett så bra at jeg mistenker henne for å være målestokken for de fleste norske liveopptredener.

Emilie Nicolas har på en lilla kjole og synger forsiktig inn i mikrofonen.
Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Det å stå foran sammen med den mest dedikerte fansen innebærer også at man får noen strofer fra andre som ikke har like god stemmekontroll. Heldigvis er det bare Emilie Nicolas som har mikrofon.

Tight band

Hun har naturligvis også med seg et band. Et band som skal forfekte så intrikate og forseggjorte arrangementer at de drister seg til å ha med hele to (!) trommeslagere.

Et meget vellykket grep som gir låtene en ekstra dimensjon. Disse karene er tighte, samspilte og vellykket eksperimentelle.

Åpningslåtene er ikke av de mest hooky i katalogen, men akkompagnert av et rent og pent lysdesign funker de glimrende som oppvarming til et midtparti som byr på mer dansevennlige toner.

Emilie Nicolas har på en lilla kjole og synger intenst inn i mikrofonen.
Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

De mange hodene i forsamlingen skifter gradvis fra ærefryktig måping til taktfast nikking.

Feil scene

Opplevelsen er likevel ikke helt uten skår i gleden.

Jeg vet ikke hvordan Øyafestivalen bestemmer hvilke artister som skal spille på hvilke scener, men etter min mening er dette en typisk utekonsert som hadde passet perfekt til kveldssola.

Emilie Nicolas’ sett er så svevende og fortryllende at en klubbscene som teltet føles helt feil. Nicolas har dessuten et stort nok navn til å fylle den største utescenen.

Man står veldig sjelden og hopper opp og ned til musikken hennes, så her kunne vi like gjerne sittet i en behagelig og billedskjønn gressbakke mens vi nøt lyden.

Mytisk og sakralt

De få virkelig headbangete låtene, som for eksempel «Grown Up», der både lydmiksen og Emilies vokal får skinne om kapp, er omtrent alene om å rettferdiggjøre valget av scene.

Et annet unntak er det svært vellykkede besøket fra Isah på «Who’s Gonna Love You». Men i all hovedsak er dette likevel et mytisk, underspilt og bortimot sakralt sett.

Av og til føles det som om jeg er på signingen av selveste Kleopatra i oldtidens Egypt, mens jeg i neste øyeblikk flørter med islandske slettelandskap.

Emilie Nicolas har på en lilla kjole og holder en mikrofon tett opp til ansiktet
Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

En megetsigende og dypt bevegende opplevelse, som kulminerer i et dristig vågestykke: Emilie Nicolas velger å avslutte hele sulamitten med en splitter ny låt ingen har hørt før.

Det viser seg å bli en udelt, techno-inspirert suksess med tilhørende fett lasershow. Da var jeg like ved å glemme at konserten burde vært spilt utendørs!

Internasjonal klasse

Emilie Nicolas er og blir en av musikk-Norges største og viktigste skapere. Vokalen hennes er uovertruffen, og bandet hennes er tight på grensen til det absurde.

Låtene hennes er utfordrende og innovative, og selv om ingen kan skravle som Øyapublikummet har hun stålkontroll på salen hele veien.

Teltatmosfæren har kanskje en uønsket effekt, men la det ikke være noen tvil om at Emilie Nicolas er en liveartist i internasjonal klasse. Brava!

LES FLEIRE ANMELDELSAR:

SISTE FRÅ P3.NO: