Skrevet av Harald Are Lund, Thomas Felberg og Tuva Dyrnes.
Det blir som vanlig ny musikk i den første timen av sendinga og denne gangen har Harald Are Lund med seg Los Plantronics, Dum Dum Girls, Fergus & Geronimo, Panda Bear, Sam Prekop, Sin Fang og andre godsaker i platebunken.
Les alt om tidligere HAL-sendinger her.
Sparks
I time to blir det retrospektivt når Harald Are og Thomas Felberg tar for seg del fire i historia til det amerikanske brødreparet Ron & Russell Mael, som utgjør den eksentriske popduoen Sparks.
Sparks hadde sin storhetstid på 70-tallet da gruppa hadde flere store singelhits og plater på albumlistene i England og andre steder i Europa. Album som Kimono My House og Propaganda og hits som «This Town Ain’t Big Enough For The Both Of Us» og «Something For The Girl With Everything» red høyt på listene i England og Europa i 1974 og 1975.
Ron og Russell Mael er født i Los Angeles i 1945 og 1948. Under oppveksten var de mer enn normalt interessert i britisk popmusikk og de så mye film – de hadde ingen ting i mot å bli beskrevet som anglofile, og da de studerte på UCLA var det europeisk film som var hovedfaget deres.
De utviklet tidlig et unikt musikalskt utrykk og blandet elementer fra de fleste sjangrer inn i musikken sin, som i starten var en slags progressiv og rocka spesialistpop. Med Russell Maels særegne falsettstemme i forgrunnen og Ron Maels pianospill og helt unike låtskriving i bunnen, er Sparks en av de mest spesielle gruppene som har eksistert – og de utgir fortsatt plater!
Etter storhetstida i England, hvor de bodde mellom 1973 og 1976, flyttet de først tilbake til USA og ga ut et par plater der.
Tidlig elektropop
I 1979 fikk de nok et hitalbum i England med det synthdrevne tidlige elektropop-albumet No.1 In Heaven og med hiten «Beat The Clock«, som nådde 10. plass på singlelistene i England, og tittelkuttet, som ble en stor hit på dansegulvet i klubber i England og Europa i den gryende synth- og elektro-scenen. Plata var i tillegg produsert av discokongen Giorgio Moroder.
I 1980 fikk de en stor hit i Frankrike med plata Terminal Jive og monsterhiten «When I´m With You«, som lå seks uker som nummer én i Frankrike.
Sparks har sine slektsaner i Bretagne og Russell snakker ganske flytende fransk, så de flyttet til Frankrike for et år, og det er i Europa vi igjen tar opp tråden i kveldens sending.
I 1981 får Sparks en avtale med RCA Records og gir ut «Whomp That Sucker», som er deres 10. album.
Det har ikke like mye salgssuksess som de foregående platene, men det er et godt Sparksalbum, hvor de viderefører synthpop-elementene fra de forrige platene, men i en mer stram og striglet form.
De har nå fått seg et nytt fast amerikansk backing-band, Bates Motel, og Whomp That Sucker byr på klassisk Sparks fra den progressive perioden deres på 70-tallet. Whomp That Sucker er spilt inn i Giorgio Moroders studio Musicland i München i Tyskland og er produsert av Moroders husprodusent, Mack.
Det intense 80-tallet
Så følger platene på utover 80-tallet med en plate i året, og inspirasjonen og kreativiteten til Sparks er i denne perioden like intens som den har vært siden debutalbumet i 1972.
I 1982 får de en 3-platers kontrakt med Atlantic Records og gir ut Angst In My Pants samme år. Dette er kanskje en av de beste Sparks-platene fra 1980-tallet, og som foregjengeren innspilt og produsert i Musicland i München. Angst in My Pants inneholder udødelige Sparksklassikere som «Instant Weight Loss«, «Nicotina» og «Moustache«.
Det ser lovende ut og neste plate kommer raskt. Sparks In Outer Space kommer ut i 1983 og er nok en plate i god Sparks-tradisjon – med masse danseglade, synthdrevne og snodige pophits som «Dance Godammit» og «I Wish I Looked A Little Better«. De får også en listeplassering på Topp 100-lista i USA med sangen «Cool Places«, som er en duett med The Go-Go’s gitarist, Jane Wiedlin.
Men da album nummer tretten, Pulling Rabbits Out Of A Hat kom ut i 1984, solgte det mindre og er et svakere album enn de to foregående. Det er et mørkere album og er litt mer sprikende, men tittelkuttet er en Sparks-klassiker og burde ha blitt gitt ut som single.
Dette markerer slutten på Sparks’ karriere på Atlantic og det er så langt vi kommer i denne omgang, neste uke fortsetter historia med resten av 80- og hele 90-talls karrieren til Sparks.
