Man kan saktens diskutere hvor godt deler av katalogen til Massive Attack står seg i 2016. Men Bristol-kollektivet (som med tiden har blitt duo) satte udiskutabelt sitt preg på nittitallet med et fantastisk debutalbum og to meget sterke oppfølgere – utgivelser som mer enn noen andre skulle definere det tvilsomme begrepet triphop (en sjangerbetegnelse gruppen forøvrig selv alltid har tatt avstand fra), som røft kan beskrives som en hypnotisk miks av dub, elektronika, soul og hiphop.
Sånt blir det kjapt nostalgisk Øya-booking av. Og rett skal være rett: Pionérarbeidet til Robert Del Naja og Grant Marshall har infisert moderne urban popmusikk i såpass grad at dette gjenhøret kunne vært en aha-opplevelse – både for en ny generasjon og for de av oss som opplevde dem på høyden av karrieren.
Dermed er det synd at avslutningen av Øyas første dag blir så spektakulært kjedelig. Gubbegretne «United Snakes» (som kan minne om The Beatles’ «Tomorrow Never Knows», bare uten noe snev av melodi) hinter om nedturen, og den bekreftes raskt: Den eneste formildende kvaliteten ved dvaske «Hymn Of The Big Wheel» er det tilsynelatende evigunge reggaeikonet Horace Andy (65), som har bidratt som vokalist på mange av deres største øyeblikk. Den i utgangspunktet råtøffe «Risingson» høres ut som både band og vokalister knasket i seg en sovepille for mye før konsertstart.
Slik fortsetter det en god stund, og det blir dessverre ikke stort bedre når bajasene i Young Fathers får bli med på seansen. Vel er samarbeidet «Voodoo In My Blood» det i særklasse mest engasjerende øyeblikket i løpet av konserten, men energien den yngre trioen bringer til torgs marginaliseres av retningsløsheten som ligger tjukt over settet.
Det «rockes», ja visst, og det er «mørkt» (eller veldig hvitt), men på en så harry, endimensjonal og låtfattig måte at det etterhvert blir mer engasjerende å kikke på de forsøksvis samfunnskritiske og/eller humoristiske beskjedene som slynges ut fra skjermen på scenen enn å lytte til hva som faktisk produseres av lyd der oppe.
Etterhvert kommer flere av høydepunktene fra både Mezzanine og Blue Lines, men det er kun «Unfinished Sympathy» – en av de vakreste låtene fra min (og din) eksistens på denne kloden, helt enkelt, og tilsynelatende umulig å føkke opp – som ikke føles som en blek avskygning av fordums storhet. Som siste låt ut blir det i seineste laget. Neste gang møtes vi i hodetelefonene mine.
Marius Asp
