På en side er Post Malone han irriterende fyren med kassegitar og sneip hengende fra munnviken. Den påtatt gritty anti-helten med en hendig lommelerke med mescal, om du skjønner.
På en annen side er Post Malone det klareste eksemplet på at strigla definitivt ikke er noe krav for å nå såpass langt så lenge man har et visst musikalsk talent og har en eksentrisk, men folkelig personlighet. Og sånt er jo kult nok, det.
Den ølglade texaneren med den etterhvert velkjente vibratoen har hatt massiv suksess og forlenger livet i rampelyset på beerbongs & bentleys. Med sin potpurri av hippop («rockstar», «Psycho», «Better Now», «92 Explorer»), kontemporær hiphop («Same Bitches»), r&b («Ball For Me») og country-innflytelse («Stay») fortsetter parogtjueåringen å levere musikk som tilfredsstiller fansen. Dem er det mange av.
Med beerbongs & bentleys har strømmerekorder blitt blåst av banen. 18 spor er ikke akkurat en munnfull, men det er heller ikke mye motstand å møte på Post Malones debutoppfølger som bærer en tittel som ikke kunne ha vært mer Post Malonesk.
Det aaaltfor lange albumet høres ganske likt ut som da Stoney ble lansert for et par år tilbake. I denne omgangen, rent tekstmessig, handler det om hans bratte oppadgående kurve fra å fritere kylling til å bli USAs nye antihelt-møter-kjæledegge på snaue to år. Rags to riches-tingen («Zack and Codeine», «Rich & Sad», «Candy Paint»).
Selv om beerbongs & bentleys passer perfekt som bakgrunnsmusikk til hva som helst, blir det for repetitivt og statisk, selv om platens relativt rike sjangerblanding gjør sitt for å ikke kjede lytteren.
Det, kombinert med en rekke (riktignok) sitatvennlige refrenger om nye biler og klokker, høyt honorar for å møte opp på fester og alle disse damene levemannen må stri med, er ikke akkurat fascinerende tankegods, men god nok underholdning.
Ali Soufi-Grimsrud
«Psycho»:
